kirahelene - hits
Hjem Add Om meg Kontakt

1

Man pleier jo si det snn at om du tenker mye negativt s burde man skrive det ned p et papir for s brenne det. Jeg har aldri skjnt helt poenget med det. Jeg vil jo at folk skal vite hva jeg tenker; selv om det kanskje ikke er s lurt at folk veit hva som foregr i hodet mitt bestandig. Du som jobber p nrbutikken for eksempel; jeg vil at akkurat du skal vite at jeg synes du suger svett rompe p kundebehandling. Makan til grinebiter a gett. I mitt r som butikkmedarbeider i matbutikk har jeg i hvert fall lrt meg si hei. Mulig det er derfor jeg fikk en bukett roser av en kunde nr jeg sluttet.
Dessverre s har dem s insane gode fiskekaker p denne lille butikken borti her at jeg ikke klarer boikotte dem. Det er ikke fordi det er lenger vei til Rema'n heller, men Reitan mat og jeg er ikke s gode venner lenger heller. Masse fiender ute gr her kjenner jeg. Det er n slik det skal vre. Hvis du klarer please alle s har du gjort noe feil tenker jeg.

S, hva er det jeg tenker p for noe som jeg vil at folk skal vite?! Ganske mye egentlig. Jeg er i en snn lappe-meg-selv-sammen-periode (for 5670121 gang..) og da er frste skritt i healingprosessen starte skrive igjen. For yeblikket er det ikke bare kaos i hodet men ogs rundt meg. I skrivende stund lever jeg i esker og dagene gr til renovering av den nye leiligheten. Og, jeg er jo en snn person som m ha det ryddig rundt meg til enhver tid nettopp fordi hodet er et kronisk kaos; der er det dead end prve ommblere i hvert fall og da hjelper det rydde alt annet rundt. Kjresten er heldigvis inneforsttt med det. Han er i hvert fall her enda og sier at han heller ikke skal noe sted, s det er jo bare fortsette vre litt tullerusk i stede for prve leke noe annet.
Det er noe jeg tenker at jeg er lei av nemlig; leke noe annet. Det gidder jeg liksom ikke.
Jeg har innfunnet meg med at jeg alltid kommer til vre litt outsider p ting og tang og hva er egentlig problemet? Snn serist Kira. Hva er problemet?? Det er det jeg driver spr meg selv om n, fordi plutselig s forsvant den selvsikre flelsen inne i meg og det var da jeg jeg forstod at jeg m gjre noe; ta tilbake kontrollen liksom. Koste hva det koste vil. Men, det er ikke s lett bestandig. Folk er ikke s flinke til mind their own buisness og for meg holder det med svare p mine egne kritiske sprsml uten mtte deale med alle andres ogs.
Nr du treffer folk n for tiden setter de i gang med avhret.. "Hva jobber du med da? Butikk alts; studerer du ved siden av da? Ikke det nei. Har du noen utdanning eller? Nei? Hva er fremtidsplanen din da?" Heldigvis s treffer jeg flest nye mennesker i alkoholpvirket tilstand og jeg skal si det gr fort sluke en flaske prosecco ja. Hvordan klarte jeg vre avholds fr egentlig..?!

Jeg sier ikke at det er noe feil med ta utdanning og slikt; tvert i mot. Det hadde vrt krise om ingen hadde tatt det.. Men, jeg synes ikke det skal si noe om hvordan du er som person. Jeg jobbet som frivillig i dyrebeskyttelsen i nesten fire r. Det var aldri noen som syntes det var s bra ndvendigvis. Jobbe gratis? Hvorfor gidder du det? Hva fr du igjen for det liksom? Det var da jeg skjnte at det ikke betydde s mye hva du gjorde for hjelpe til i samfunnet. Utdanning er visst det eneste som betyr noe n uavhengig om du fr bruk for den eller ikke. Ordet mastergrad fr meg til kaste opp litt i munnen, rett og slett fordi folk bruker det som en accesories these days. For meg blir dette utdanningskte samfunnet demotiverende for studere; jeg har ikke lyst til utdanne meg for bli godtatt rett og slett fordi jeg er bra nok uten det ogs. Jeg vil utdanne meg fordi jeg vil det og fordi jeg vil hjelpe. Jeg ville ikke valgt yrke ut i fra hva jeg hadde tjent best p, men hva jeg hadde trivdes med. Jeg tenker at s lenge man bidrar med det man kan og jobber mot bli den beste versjonen av seg selv som man kan bli s synes jeg det er bra nok. Det burde vre bra nok. Men, vi fr se om tjue r. Kanskje 90% av alle de som er seksten r n er ufre da p grunn av alt perfekt-presset vi har n. Kanskje vi fr r fremover med masse-selvmord. Jeg hadde forsttt det.
Uansett s er verden er et eneste stort puslespill og man trenger alle brikkene, som for vrig er like store; alle brikkene m p plass for danne helheten. B-A-L-A-N-S-E. Jeg m serist f rotet meg til blekke ned det ordet p huden snart.

Jeg skjnner tankegangen litt da tror jeg, til dem som setter i gang med disse avhrene. Jeg har selv vrt bort i folk som har sagt de vil vre ufre uten ha noen form for (p)sykdom og jeg har virkelig tenkt mitt og tenkt at dette er ikke mennesker jeg vil ha i kretsen min nettopp fordi jeg ikke vil bli assosiert med slikt tullball. Jeg dmmer jeg ogs, det er ikke noe jeg gidder legge skjul p. Menneskelig er jeg ogs. For eksempel nr det kommer til folk som aldri har mtt en strre motgang i livet enn B p eksamen. Bu-huu. Snne som har hatt det stabilt, puter sydd oppunder armene og ftt alt servert p et slvfat. "Hva vet vel h*n om livet og hard jobbing? *Snft*."
Hva vet vel egentlig jeg? Jeg m ikke bygge opp huset mitt igjen etter det ble bombet. Ja, jeg vet at jeg akkurat siterte Dear Mr.President av Pink n. Flott sang by the way.
S joda, jeg dmmer som bare den jeg. Jeg har tatt livets harde skole jeg, mulig det holder. Lrt en hel del har jeg gjort og det er vel strengt tatt det som kreves i disse dager?! Mulig man skulle kunne tatt mastergrad i det ogs.

 

 



 

 

  • 3

    Gratulerer med kvinnedagen ladies.. selv om det strengt tatt n har blitt kveld.
    Denne dagen har aldri betydd noe srlig for meg tidligere, det skal jeg helt rlig innrmme. Tenkt at det bare har vrt en dag for feminister som lar hret gro all over the place eller noe slikt og at dette ikke gjelder meg. Men, det gjr det s absolutt og denne kampen er super viktig! Og, man kan vre feminist selv om man barberer bde legger og dse. ;-)
    Jeg har selv kjent p undertrykkelsen i min oppvekst. Jeg er jo tross alt vokst opp i Jehovas vitner som faktisk undertrykker kvinner den dag i dag. Og dette er i vrt perfekte lille Norge. P deres sammenkomster er det kun menn som fr lov til holde taler fra talerstolen, det er kun menn som kan vre ledere i menigheten, det er kun menn som kan holde bnn med mindre det kun er kvinner til stede, da kan kvinnen f lov til holde bnn. Slik litteraturen deres forteller s skal kvinnen egentlig vre slave for sin mann.

    Her er et utdrag ordrett fra boken "du kan f leve evig p en paradisisk jord" utgitt av Vakttrnselskapet og er offisiell JV-litteratur:

    "I et ekteskap eller i en familie er det behov for en ledelse. Mannen ble skapt med et strre ml av de ndvendige egenskaper og med den styrke som kreves av den som skal ta ledelsen. Bibelen sier derfor: "Mannen er kvinnens hode, slik Kristus er kirkens (menighetens, EN] hode." (Efeserne 5:23.) Dette er en praktisk ordning, for uten ledelse blir det forvirring og problemer. prve f en familie til fungere uten lederskap ville vre som prve kjre bil uten ratt. Eller hvis hustruen konkurrerer med mannen, vil familien kunne sammenlignes med en bil som har to frere som sitter ved hvert sitt ratt og styrer hvert sitt forhjul. Mange kvinner liker ikke den tanke at mannen skal vre familiens overhode. En vesentlig grunn til dette er at mange ektemenn ikke har tatt ledelsen p en mte som har vrt i samsvar med Guds veiledning........ Bibelen sier: "Kristus er enhver manns hode, mannen er kvinnens hode og Kristi hode er Gud" (1. Korinter 11:3). "

    "De gifte kvinner skal underordne seg mennene sine" (Efeserne 5:22), og
    "Det er mye en hustru kan gjre for ivareta sin oppgave i familiekretsen. Hun kan for eksempel tilberede nringsrike mltider, holde hjemmet rent og ordentlig og vre med p undervise barna. Bibelen oppfordrer gifte kvinner til "elske mann og barn, leve smmelig og rent, vre gode husmdre og underordne seg sine menn, slik at Guds ord ikke blir spottet" (Titus 2:4, 5)"

    Fucked up, I know.
    Andre ting jeg ogs synes er helt p trynet, og da er jeg fremdeles i Norge.. Det er PUPPER. Ingenting gjr meg s provosert som se videoer hvor man har testet ut det sette to kvinner ved siden av hverandre ute i offentligheten hvor den ene gr med dyp utringning og den andre sitter ammer barnet sitt. Menn gr forbi og flrter med damen med utringning, sier at hun er sexy og s videre. Til den ammende kvinner sier de "sj" og "kan du ikke gjre det der hjemme innenfor dine egne vegger?" Alts, hva...faen..? La kvinner f lov til mate barnet sitt nr det er sulten. For det er det puppene er til, MAT!
    Og kvinnedagen er ikke noe poeng? Bullshitt. Det er fremdeles veldig aktuelt, selv bare i Norge. Dessuten er jeg med p #freethenipple - selv om jeg personlig liker ha p meg bikinitopp p stranden s er dette en prinsippsak. Alle har brystvorter s hvorfor skal kvinner mtte dekke dem til?

    I og med at det er KVINNEDAGEN s tar jeg ogs opp noe jeg tenker en del p og som ogs provoserer meg enormt, nemlig kvinner og sex. Da mener jeg ikke prostitusjon for det synes jeg er en vanskelig debatt for vre rlig. Men, det er noe som ofte blir tatt opp p jentekvelder (i hvert fall mine, he he) og det handler om orgasme, eller mangelen p det. Pornokulturen har nok MYE av skylden her, det er ikke til legge skjul p. Jeg vet med sikkerhet at det er MANGE jenter der ute som gjr alt for vre mest mulig sexy i senga, gjr stillinger som de egentlig ikke synes er s deilig kun for gi mannen det han vil ha, mange av de typiske pornostillingene. Man kan helt fint gjre ting for tilfredstille partneren som ogs kan vre en tilfredstillelse for en selv. De fleste liker jo tilfredstille den andre ogs, og det er jo slik at man m gi og ta. Men, s er det det med TA da. Fordi mange jenter blir liggende der uten  ha oppndd en orgasme mens mannen legger seg p siden og sovner gang p gang. Mange der ute sier aldri i fra og ender opp med bli ulykkelige og p en mte fle seg undertrykte fordi mannen ikke tilbyr seg tilfredstille dem; flelsen av at deres nytelse ikke er like viktig. Men, her kan man ogs vre skyldig i sin egen undertrykkelse! Dette er nesten litt som at jenter kaller andre jenter for horer og da gjr vi det greit for menn kalle oss det ogs, ikke sant? Det samme gjelder her! Du gjr det p en mte greit at han kan fortsette f all nytelsen selv for du sier jo p en mte at det er greit, ikke sant? S hvis du ikke vil at menn skal undertrykke kvinner, s m du som kvinne heller ikke undertrykke deg selv.
    Pssst! Unnskyldninger som "jeg har allerede kommet s jeg kan ikke fortsette" er ikke innafor. Man kommer langt med hender og munn. ;-)

    Vi lever i 2017.. Tenk at noen der ute synes mensen er mer ekkelt enn voldtekt, at noen steder fr du ikke lov til bestemme over egen kropp s om du blir gravid s fr du ikke lov til ta abort (det er faktisk ikke lov i Jehovas vitner heller bare for ha sagt det), at du som kvinne fr en lavere lnn enn en mann til tross for at dere klarer jobben like bra, at noen tror man skal behandle sex med kvinner som man ser p porno og at i noen land s har ikke en kvinne noe som helst verdi en gang. Nei, kvinnedagen er fortsatt s forbanna viktig...

    #Kvinnedagen2017 #Feminist

     

     

  • 0

    Jeg vet ikke hvorfor jeg deler dette men jeg fler bare for gjre det. Jeg vet ikke om dette kan hjelpe noen, men det hjelper meg. Jeg trenger huske fortiden, spesielt nr jeg begynner sammenligne meg selv med andre; noe jeg gjr alt for ofte.. Noen ganger ser jeg bare hvor langt andre jevnaldrende har kommet i livet og hvor kort jeg selv har kommet. Dette er en pminnelse p hvor langt jeg selv er kommet.. snn egentlig..

    7.desember 2006 startet et helt nytt kapittel i livet mitt; kanskje det aller strste. Jeg merker det p hele kroppen hvert eneste r nr denne datoen nrmer seg og kanskje spesielt n i r. For dette er faktisk akkurat ti r siden i dag.

    Jeg var seksten r gammel. Jeg hadde hatt det vanskelig hjemme og med meg selv over flere r og det siste ret hadde vrt uutholdelig spesielt etter jeg valgte g ut av Jehovas vitner. Familien min og jeg hadde hatt mter med barnevernstjenesten i tillegg til bupp over en liten periode for prve komme frem til lsninger om hvordan jeg kunne f det bedre hjemme. Lsningen fantes liksom bare ikke..

    Den 6.desember rmte jeg hjemmefra etter krangling hjemme. Dette var ikke frste gang jeg hadde stukket av, men jeg sa alltid i fra hvor jeg dro. Utenom denne gangen. Jeg sendte melding til mamma og fortalte at jeg hadde det bra og at jeg kom i barnevernsmte dagen etter. Jeg dro ikke s langt, bare til ei venninne og sov over der.

    Dagen etter, den 7.desember hadde familien og jeg atter en gang mte med bv. Mamma og stefaren min fortalte at de syntes det hadde blitt for vanskelig ha meg hjemme og lurte p om ikke barnevernet kunne hjelpe til med skaffe meg er midlertidig bosted. Jeg trodde nesten ikke jeg hrte riktig. Ville de ikke ha meg hjemme lenger?
    <<Kristin>> i barnevernstjenesten s bort p meg og spurte om hva jeg syntes om denne ideen. Jeg tittet ned i gulvet og mumlet at det kanskje kunne vrt en god id. <<Kristin>> ba oss vente p mterommet mens hun gikk for sjekke opp. Vi ventet i nesten to timer og det var allerede blitt langt utover ettermiddagen. Da hun kom tilbake sa hun at hun hadde prvd finne en et sted i stfold uten hell, men at hun hadde ftt plass til meg p Mjsvoll akuttinstitusjon i Gjvik og at de var klare for ta meg i mot allerede samme dag. Tankene spant i hodet mitt. Skulle jeg virkelig flytte til Oppland... I DAG? Hva med vennene mine? Hva med skolen? 
    <<Kristin>> fortsatte: "det jeg vil du skal gjre n er dra hjem og pakke med deg det du trenger av klr og snn og s kommer kollegaen min og jeg for hente deg om to timer for s kjre deg til Gjvik." Jeg husker ikke veien bort til bilen men jeg vet det var veldig mange flelser p en og samme tid. Jeg var lettet, trist og redd p en gang.

    Det frste jeg gjorde da jeg kom hjem var ringe venninnen min og fortelle om mte og at jeg skulle flytte. "Mt meg p halvveien N!" Sa hun og la p. Jeg lp ut dren og nedover veien til jeg til slutt traff Camilla. Hun var mer stresset og lei seg enn meg men jeg tror ikke jeg helt skjnte hva som foregikk; det hadde ikke helt gtt opp for meg. Hun grt og sa at jeg ikke fikk lov til flytte. Jeg merket klumpen i halsen da jeg holdt rundt henne men jeg ville ikke grte; ikke enda. Vi skilte lag etter kort tid. Jeg hadde tross alt ikke lang tid p meg fr barnevernstjenesten kom for hente meg og ville gjerne passe p f med meg alt.

    Jeg var kjapp til pakke. Jeg la kofferten min ned p stuegulvet og satte meg ned ved siden av den. Katten min Nusse la seg oppe p kofferten. Hun pleide alltid gjre det nr noen skulle reise for hindre oss i dra. Jeg kommer virkelig til savne Nusse, tenkte jeg og kjente klumpen i halsen igjen. Men, jeg var ikke klar for grte n heller. 
    Stelillebroren min p tretten satte seg ned p gulvet for kose med Nusse. Jeg veit ikke helt hva han tenkte om alt sammen eller om han egentlig forstod hva som skjedde. Det vet jeg fremdeles ikke; vi kjenner ikke hverandre lenger.
    "Du kan f ta rommet mitt <<Daniel>> ." Sa jeg. Han svarte takk uten se p meg og fortsatte kose med Nusse. Mamma som satt i stolen like bak oss hrte hva jeg sa og sa at jeg mtte passe p s jeg ikke skulle angre p gi i fra meg rommet mitt siden jeg skulle flytte tilbake ". Jeg begynte kose med Nusse jeg ogs og mumlet "jeg kommer aldri til flytte tilbake". Hun svarte ikke.

    Det var blitt helt mrkt ute da barnevernet ringte p dren. Jeg la kofferten min i bilen og sa hadet til mamma og <<Daniel>>. Stefaren min kom ikke for si hadet men det er ikke noe jeg hadde regnet med heller. Han var nok bare lettet over f meg ut av huset sitt. Det var noe han alltid var svrt tydelig p. Hans hus hvor jeg var gjest.

    Jeg var stille i bilen. <<Kristin>> og <<Tove>> satt og skravlet med hverandre. Jeg kjente trene presse p og en tre som trillet nedover kinnet mitt. Men, jeg holdt igjen s godt jeg kunne; jeg var fremdeles ikke klar for grte. Jeg var irritert p <<Tove>> og <<Kristin>> for at de lo og hadde det hyggelig. Jeg hadde det ikke hyggelig i det hele tatt og hodet mitt forstod ikke helt hva som var i ferd med skje.
    Jeg satt p med to vilt fremmede mennesker i fem timer til et helt fremmed sted hvor jeg skulle bo med enda fler fremmede mennesker.. Jeg ville bare komme frem, vre alene og sove.. Vi kom omsider frem. Institusjonen s ikke s skummel ut som jeg hadde sett for meg. Det var et ganske stort vanlig rdt hus egentlig. Det var masse sn og selv om det var mrkt ute kunne jeg se det fine landskapet med fjell og utsikten over Mjsa. Det var pent men fremmed. 

    Jeg ble tatt i mot og vist rundt. Ei jente som bodde der mtte meg allerede i gangen. Hun hadde bursdag denne dagen og jeg gratulerte henne. Hun virket ikke noe skummel i det hele tatt. Jeg hadde vrt litt nervs p forhnd for at jeg skulle komme til et sted hvor det var masse gale ungdommer, men der tok jeg veldig feil. Heldigvis. Det var bare to ungdommer som bodde der da jeg flyttet inn. Bursdagsjenta <<Annie>> p sytten og <<Tommy>> p tretten, begge var veldig hyggelige. Jeg fikk mitt eget rom med eget bad og utsikt over Mjsa. P drhndtakene til rommene hang det julestrmper. De ble fylt med godteri og en koselig hilsen hver dag av en av de ansatte.
    P dagtid fikk vi to timer hvor vi kunne vre ute finne p ting som bl.a. dra p kjpesenteret eller kino. Jeg holdt meg for det meste inne; jeg trengte all den avslappingen jeg kunne f. I to mneder bodde jeg p Mjsvoll og det fltes som en evighet.

    N sitter jeg her en evighet senere og skjnner ikke helt hvor den tiden ble av.
    Det er ti r siden jeg flyttet hjemmefra og aldri flyttet tilbake..

     

    #barnevernsbarn

     

     

     

     

     

     

  • 0

    Juli 2016

    Jeg kjenner p en s bunnls sorg som skraper meg opp p innsiden til tross for at jeg ikke har noe srge over. Den konstante gruer-meg-flelsen gir ikke slipp og fr hjertet til banke unormalt fort selv om jeg ikke har noe  grue meg til. Er dette flelsene til meg selv i et parallelt univers som jeg ogs kjenner p, eller er det den bortgjemte sjette sansen som forteller meg at noe drlig kommer til skje?

    Depresjon og angst er to energityver som fr en til fle seg verdils, srbar og svak. Du kan ikke gjre noe utenom vente til det forsvinner. Det er en flelse man ikke vet hvordan man skal takle fordi du aner ikke hvor den kommer i fra. Det hadde nesten vrt bedre om det skjedde noe forferdelig slik at man kunne hylt og grtt, sparket i fra seg og ftt ut sorgen. En ekte sorg som kroppen forstr og vet hvordan den skal hndteres.

    Den negative tankegangen er destruktiv. Den spiser en opp og allikevel fortsetter man mate den. Frst med en finger, s med en hnd til den tar armen og deretter resten av kroppen. Du lever inne i denne negative jeg-er-ikke-bra-nok-boblen og aner ikke hvordan du skal komme deg ut. Du starter bli selvdestruktiv og skyver vekk menneskene rundt deg. Et tomt skall er det eneste som er igjen av deg. Innmaten som bestod av humor, selvironi og glede har blitt erstattet av en enorm skyldflelse, lav selvtillit og tomhet. Det spiller ingen rolle om hvor mange mennesker du har rundt deg, du er fremdeles like ensom. Til tider kanskje enda mer.

    Angsten er en god venn med depresjonen og sammen danner de en ond sirkel. Skyldflelsen angsten gir er kanskje verst. Jeg har tak over hodet, rent vann i springen, bor i et fredelig land og mennesker rundt meg som er glad i meg. Jeg har ikke lov til ha det vondt, men jeg har det allikevel. Krig og sult er for fjernt. Jeg vet at jeg ikke kan sammenligne det med mitt eget liv, men klarer allikevel ikke f det ut av hodet; klarer ikke tillate meg srge over ingenting. Kan ikke tillate meg vre redd for ingenting. Jeg har ikke angst for at hjemmet mitt skal bli bombet eller at venninnene mine skal bli tatt til sexslaver; Jeg har angst fordi jeg er redd for de helt vanlige menneskene ute i gaten. Jeg har angst for g de f meterene ned til butikken, s mye noen ganger at det lik s godt kunne vrt et minefelt der. Hvorfor? Det vet jeg ikke. Det er "bare" angst. Flelsen av at hjertet forsker dunke seg ut av brystet og pusten som ikke vil samarbeide; Kroppen forteller meg hvordan det fles leve og d p en gang.

     

     

     

  • 3

    Kjre deg.

    Jeg vil fortelle deg noe.

    Du er femten r.

    Du str p kanten av stupet, vaier frem og tilbake og lar vinden bestemme retningen du faller.
    Du har det tft og fler deg helt alene i den store verden. Jeg vet at du ikke har noen lene deg p og at det er uutholdelig. Jeg vet at du fler deg lite verdt, at alt du gjr fles feil og at selvtilliten din er ikke-eksisterende og jeg vet at det er vondt. Du er flink til rive deg selv ned; fortelle deg selv at du aldri blir bra nok. Du trenger bekreftelse men du fr ingen.

    Du famler rundt i blinde, roper etter hjelp men ingen verken hrer eller ser deg. Du m hjelpe deg; du er den eneste som kan. Jeg vet at det ikke er noe du vil hre akkurat n. Men du, det er bare fordi du selv tror at du ikke kan, at du venter p at noen andre skal redde deg nr sannheten er at du kommer til redde deg selv, bare vent se; gi det tid. Du trenger bare starte p nytt, finne deg selv uten depresjon, lykkepiller, religion og familie. Du trenger glemme den du har blitt og dra ut finne den du var ment til vre, du kommer til gjre det. Stol p meg.

    Du bruker humor til komme deg i gjennom dagene til tross for at du har panikkanfall, dyp depresjon og angst. Jeg beundrer deg for det; aldri slutt med det! Humor er s forbanna viktig og kan hjelpe deg med holde deg gende lenger enn hva du egentlig klarer. Jeg er stolt av deg, jeg ser hvor hardt du kjemper. Jeg forstr ikke alltid hvordan du kommer deg i gjennom ting og du er mye sterkere enn det du selv tror. Du har hp og nr du mister det har du fremdeles hpet om finne hp. Du har aldri vrt en som gir opp s lett og du kommer til klarer deg i gjennom dette ogs. Hold ut.

    Jeg skal ikke lyve og fortelle deg at livet ditt er perfekt om ti r for det kommer det ikke til  vre. Livet er en berg og dalbane og drlige ting skjer; det er det ingen som kommer unna. Du kommer alltid til slite med selvbilde og flelsen av komme til kort, men vit ogs at det blir bedre. Mye bedre. Du vil f deg en kjreste, gode venner, du kommer til finne deg selv og ikke minst trre vre deg selv. Ikke undervurder disse tingene, de er nkkelen til lykke.
    Du kommer alltid til ha arrene, bde fysisk og psykisk men de kommer ikke til vre pne sr for alltid. La det ikke minne deg p alt det vonde men heller minnes hvor langt du har kommet. En dag vil du kunne bruke dette til noe positivt s hold ut, vr sterk, du kommer til f det bra. Ikke la vinden bestemme retningen du faller.

    S, kjre deg.

    Jeg vil fortelle deg noe.

    Du er tjueseks r n,
    og jeg har det bra.

     

  • 1

    I gr var jeg p Fritt Ord i Oslo og mottok rets tabupris sammen med resten av gjengen fra "Jeg Mot Meg". Jeg er utrolig stolt av ha mottatt denne prisen fra Rdet for psykisk helse, det betyr s utrolig mye. Tusen takk!


    Bakerst f.v.: Christopher Groos, Fredrik Stangnes, Thor Gjermund Eriksen (kringkastingssjef), Stefan Faldbakken (regissr), Elisabeth Stabell (produsent), Karsten Nordal Hauken, Bent Hie (helseministeren), Tove Gundersen (generalsekretr for Rdet for psykisk helse), Peder Kjs, Eirin Larsen, Anders Lillester, Malin Nesvoll Vangsnes, Kira Helene Andersen og Trine Lind Vestli.

     

  • 2

    S svak. Kroppen kjennes ut som den er fylt med stein. Jeg er ute av stand til bevege meg. Trer som presser p men som ikke kommer ut. Jeg vet ikke om det er fordi jeg ikke klarer f de ut eller om det er fordi jeg ikke lar dem. Hjertet mitt har et stort hull i seg; den kroniske sorgen lar det ikke gro igjen. Jeg venter. Venter p leve. Venter p d. Venter p bli glad. Venter p bli trist. Venter p bli sviktet. Selv nr jeg er lykkelig er jeg ulykkelig fordi jeg venter p en ulykkelig tid jeg vet vil komme. Jeg er drmmende og hpefull samtidig som jeg er realistisk. Hver gang jeg prver glemme den, banker den p og forstyrrer mitt lystige sinn; forteller meg at alt er midlertidig. Den knuser hpet og drmmene.

    Det kalles bagasje. Jeg vet det. For hver eneste tung ting man opplever tar man med seg en suvenir som man legger i en sekk. Etter hvert som rene gr blir det mange suvenirer i sekken som bare blir tyngre og tyngre. Du vil ikke g videre, det er tungt og du vet det blir tyngre for hver motbakke du mter. Jeg vil ikke alltid g opp den bakken. Den er bratt, skummel og jeg har gjort det fr; vet hvor hardt det er. Jeg har ikke plass til mer i den allerede tunge sekken; jeg kommer til falle. Hvis jeg gjr det kan jeg ikke reise meg igjen. Kreftene er brukt opp; Bagasjen blir for tung.

    Sinnet min viser meg bilder fra livet. Fra fortiden. Bilder av deg og meg, latter, varme, mme kyss og gnistrende yne som sa for alltid.  Vi var. S var vi ikke. Jeg ser en eventyrbok, kjenner en hnd som stryker meg over ryggen og en stemme som hvisker sov godt, jeg er glad i deg. Du forlot meg. 
    Jeg ser s mye. Det som var og som ikke lenger er. Det eksisterer kun i bildene, minnene, tomrommet i hjertet. Mennesker som stjal biter i stede for fylle det igjen; Ga meg bagasjen. En tung bagasje jeg m drasse p hver eneste dag, fylt med sorg, ensomhet, svik og redselen for trre stole p at jeg ikke trenger samle flere suvenirer.

     

     

  • 1

    N er det et par uker siden den aller siste episoden av Jeg Mot Meg rullet over skjermen. Det er nesten litt trist at det er over, men samtidig er det litt greit f lukket det kapittelet ogs. Jeg har ftt en del sprsml i forbindelse med serien og tenkte at jeg kunne svare p de her. Det er de samme sprsmlene som har gtt igjen og det har vrt mest nysgjerrighet rundt ME s jeg skal prve svare s godt jeg kan.

    Fikk dere betalt for vre med?
    Nei. Vi fikk dekket reiseutgifter og gratis terapi med en flink psykolog. ;-)

    Var alt i serien helt ekte, alts ikke noe skuespill?
    Alt var helt ekte og sa akkurat det vi selv hadde lyst til si. Hvis ikke hadde jeg ikke deltatt, enkelt og greit.

    Er det slik at du har blitt kvitt ME?
    Jeg er veldig forsiktig med si at jeg er frisk fra ME, jeg m gi det litt mer tid slik at jeg vet at det ikke bare er en god periode. Men, jeg er absolutt MYE bedre! Noen ting henger litt igjen, som det vkne av alarmen p mobilen er det ikke alltid jeg gjr og jeg kan godt sove x antall timer hvis ingen vekker meg. Noen dager er jeg veldig sliten men, bortsett fra det klarer jeg meg ganske bra.

    Det er s utrolig vanskelig svare p hvordan jeg har blitt bedre.. Jeg var fortsatt ganske syk i slutten av opptakene men flte meg ikke fult s drlig. Akkurat det tror jeg er fordi jeg var s utrolig bitter p sykdommen min, jeg hatet den s intenst og fokuset ble bare p det negative. Og, man blir jo i hvert fall ikke noe bedre av g rundt vre bitter og negativ hele tiden. S, jeg bestemte meg at N skal jeg vre positiv og den sykdommen her skal ikke f lov til overta meg p den mten den har gjort lenger. P den mten flte jeg meg litt bedre selv om det ikke har gjort meg frisk. Etter opptakene var ferdig fortsatte jeg jobbe med meg selv og f bort alle stressfaktorer i livet mitt. Jeg gikk ut av et forhold som ikke ga meg noe lenger, jeg kuttet kontakt med energityver og flyttet til ny by. Det var helt fantastisk f en ny start og jeg er veldig lykkelig n. For holde meg friskest mulig s omgir jeg meg med positive mennesker, gjr det som gjr meg glad og kvitter meg med det negative. Men, det som hjelper den ene, hjelper ikke ndvendigvis den andre. Noen sier at endring av kosthold hjelper, noe som for meg hres rart ut og andre sier at Lightning process er nkkelen. Det er nok veldig individuelt.

    ME er vanskelig for det er en s "stor" sykdom. Det er en sykdom man ikke vet s alt for mye om her i Norge og det diskuteres stadig om det er en psykisk eller fysisk sykdom. Jeg str fortsatt p det at det IKKE er en psykisk lidelse, MEN at det kan komme av psykiske pkjenninger over tid, for det er ingen hemmelighet at det fysiske og det psykiske henger sammen. Hos meg gjr sykdommen at jeg jeg blir sliten i hele kroppen, en flelse av vissenhet og svakhet hvor lyd og lys blir mine vrste fiender. Dette kommer for eksempel gjerne etter jeg har hatt det kjempe gy i en sosial setting, ikke etter at det har skjedd noe negativt. Nr du frst ligger der tappet for energi, uten mulighet til gjre det du vil s gr det utover psyken. Man blir deprimert av ikke kunne gjre det du har lyst til. ME er en diagnose som settes helt til slutt og bde fysiske og psykiske lidelser m utelukkes frst. I tillegg m du har hatt symptomene i minimum 6 mneder. Du kan godt ha ftt diagnosen ME etter en infeksjon for eksempel, s derfor tror jeg egentlig ikke at det er noen fasit p hvordan det oppstr. Det er bare veldig viktig godta at vi er veldig forskjellige mennesker i denne sykdommen som har ftt diagnosen av forskjellige rsaker.

    Livet er verdt leve selv om ME gjr det ekstremt vanskelig finne en mening med livet. Ofte fler man at man bare er, eksisterer i stede for leve og jeg vet hvor mrkt det kan bli da. Det er viktig ha hp. Men igjen, det er lettere sagt enn gjort, spesielt for de som er helt lenket til sengen sin i et mrkt rom tjuefire timer i dgnet..

    Hvordan har du hatt det etter at innspillingen var ferdig?
    Etter opptakene var avsluttet gikk jeg inn i en veldig turbulent tid som jeg ikke kommer til skrive detaljert om her, men kort fortalt s avsluttet jeg forholdet mitt, fikk krystallsyken, var uten inntekt i mange uker og var p et tidspunkt hjemls. Jeg kan jo si det at jeg traff rock bottom p et tidspunkt.
    Heldigvis fikk jeg mye sttte av venner og da spesielt bestevenninnen min (som n ogs er min samboer) som jeg bodde hos mesteparten av tiden jeg ikke hadde noen andre steder bo. Men, selv om livet mitt var et eneste stort kaos s hadde jeg det s utrolig bra inni meg allikevel. Selvflgelig var det stunder hvor jeg kun flte hplshet men jeg visste ogs at nr ting kom p plass s ville jeg virkelig f det bra. S, i desember fikk jeg leilighet i Fredrikstad sentrum akkurat som jeg hadde planlagt, jeg startet si ja til alt av invitasjoner til fester og andre sosiale sammenkomster, jeg datet han jeg er sammen med n og begynte for frste gang p lenge fle meg lykkelig. Jeg har virkelig lrt mye det siste halvannet ret og det er jeg veldig glad for.

    Hvorfor valgte du bli med p terapi p tv?
    Frst og fremst var det fordi jeg ville hjelpe andre og vise dem at de ikke var alene. Jeg hadde ogs kommet til et punkt hvor jeg flte jeg hadde prvd alt uten hell og at dette var min siste desperate sjanse til forbedre livskvaliteten og kanskje, bare kanskje bli frisk(ere). For min del var det  gjre dette foran kamera veldig vanskelig. Jeg var den som ikke snakket om flelser med mine nrmeste en gang, ingen kunne vite hvor vondt jeg hadde det til tider fordi jeg hadde en fasade som gjorde at ingen kunne lese meg. Nr jeg viser den personen jeg er bak masken for hele Norge, er det vanskelig skulle trekke seg inn i skallet sitt igjen; mennesker rundt ville gjennomskuet meg og jeg blir derfor tvunget til la masken ligge noe som er veldig sunt for meg.

    Det som gjorde at jeg begynte vise hvem jeg egentlig var, hadde litt med det Peder Kjs sa i den ene sesjonstimen til meg og det var at "hvis du ikke kan si hvem du er eller vise hvem du er, s blir det et skall mellom deg og andre mennesker. Og, jeg tror at du hadde hatt godt av vrt litt ledigere." Og s var det det med at man leser seg selv i andre mennesker. Jeg er oppvokst med at det er viktig  ha fasade selv om min fasade endte med  bli hard og ingenting-kan-rre-meg i stede for vi-er-en-lykkelig-familie-og-alt-er-s-bra, fordi jeg alltid var redd i mitt eget hjem og derfor lrte meg at det var viktig ikke vise redsel og svakhet. P den mten flte jeg at jeg hadde mer kontroll over meg selv. (Men, dette er en annen del av historien min som man ikke fr sett i Jeg Mot Meg.) Nr du har gtt med en slik fasade i s mange r fles det veldig unaturlig legge den i fra seg og begynne vise de mer myke sidene sine. Det er nok noe jeg m jobbe med i lang tid fremover, men jeg har i hvert fall kommet veldig langt. Dessuten s har det gjort at jeg tr lese meg selv i andre mennesker n.

    Enda en grunn til vre med gjre dette p tv er at jeg vil bli hrt og jeg vil ha en stemme for de som er i samme situasjon, jeg vil ha en stemme for psykiske lidelser, jeg vil ha en stemme for ME, jeg vil ha en stemme for de som blir utsttt av samfunnet fordi de ikke kan jobbe og jeg vil ha en stemme for de som har mistet familie og venner fordi de har valgt g ut av Jehovas vitner. N har jeg ogs ftt en vanskelig fortid til bety noe og da var ikke smerten og alle trene forgjeves. <3

     

  • 9

    Jeg er takknemlig.

    Takknemlig for at jeg var en av de tte som fikk vre med ha en stemme for psykisk helse i dokumentarserien "Jeg Mot Meg". Det var ingen enkel prosess, men jeg er s glad for at jeg fikk vre med p dette for det var virkelig spennende og lrerikt. Jeg er ogs takknemlig over  f s mange positive tilbakemeldinger fra kjente og ukjente noe som gjr det s utrolig mye enklere st frem vise de <<stygge>> sidene, det uten filter; Det som M frem.

    Ok, kanskje blir man mte motgang senere i livet fordi man har sttt frem (les: Diagnosen blir ikke glemt nr kameraene er sltt av) men, n er det jo slik at noen m bane vei og jeg er stolt over kunne vre med p gjre det. Veldig stolt faktisk. Dessuten er diskriminering en styt jeg er villig til ta s lenge jeg kan hjelpe noen; Man kan ikke g igjennom livet uten ofre noe tenker jeg.. Kanskje er det enkelt for meg tenke slik fordi jeg har blitt utsatt for mye diskriminering de rene jeg har vrt syk at det ikke rrer meg s lett lenger?! Det at serien vises i de tusen hjem n gjr meg personlig bare sterkere og er en "middle finger" til de som har snakket nedlatende til meg (og andre i samme situasjon).. bare fordi man er (p)syk. Man vil jo bare ha forstelse og aksept.
    For det er virkelig en hard nok kamp i seg selv, det vre syk om man ikke i tillegg skal mtte tle bli stilt sprsmlstegn ved og diskriminert. Ikke tving noen i isolasjon og depresjon.

    FOTO: nrk.no / Print screen fra sesjonstime / NRK 
     

    Jeg vet at serien vil vre til hjelp for mange mennesker der ute, og det er jeg takknemlig for.
    "Jeg Mot Meg" kan sees p NRK1 mandager kl.21.30.

     

     

     

     

     

  • 1

    En dag skjer det. Du slr av autopiloten litt og merker den ubehagelige klaustrofobien overta kroppen din.
    Du blir fysisk kvalm, fr lyst til rive av deg hret og legge deg i fosterstilling. Nr var sist jeg lrte noe nytt? Nr var sist jeg hadde det ordentlig gy? Nr var det sist jeg var skikkelig lei meg?
    Det vre trist er ikke noe man vil hige etter, men hva er vel livet uten bde topper og bunner?
    Vi trenger begge for fle oss levende.

    I mellom toppene og bunnene finnes komfortsonen. Der er det trygghet og forutsigbarhet, noe som er svrt s behagelig.
    Du trenger ikke bekymre deg over s mye fordi du vet alt som kommer. Du eksisterer i en boble.. i en slags limbo-tilvrelse hvor du glemmer i det hele tatt tenke. Livet er flatt, uten spontanitet og hydepunktet i uka er litt ekstra god mat p bordet.
    Du innser at livet ditt har stoppet opp; du eksisterer i stede for leve og tankene om et annet liv blir stadig mer dominant. 
    Du starter granske livet ditt med lupe og leter febrilsk etter grunner til forbli i komfortsonen og tryggheten. Kanskje jeg bare er kravstor nr det kommer til lykke? Det kan jo hende det gr over?! Beklager, men det gjr det ikke; Ikke fr man gjr drastiske endringer i livet sitt eller som i mitt tilfelle, snu det helt p hodet.

    Det finnes ingen sknsom oppskrift p det starte et nytt liv; det er noe som m gjres hardt og brutalt. Dessverre.
    Andre mennesker kommer til lure p hva du holder p med, om du bare har bestemt deg for bli blod-egoist eller om det rett og slett har klikket for deg. Kanskje tenker du det selv ogs midt opp i det hele, men sannheten er at man er menneskelig. Det er vi alle. Livet er altfor kort til bare holde seg i live. En m kjenne at en lever, p godt og p vondt. Ta sjanser, vre litt egoistisk og gjre det som er riktig for DEG og ta ansvar for eget liv. Finn deg selv og finn en balanse. 

     

     

  • 5

    FR:

    ETTER:



    Kjkkenet tilhrer venner av meg som selvflgelig betalte alt av maling og materialer.

  • 0

    Kira Helene - 26 r - Fredrikstad - Jeg Mot Meg



     

     

  • 0

    Mail:kirahelene_blogg@live.no

    Instagram: kirahelene

    Twitter: kirahelene90

    Snapchat: Kira Helene



    FLG MEG GJERNE! :-)