Bagasje (kirahelene)
Hjem Add Om meg Kontakt

2

Bagasje

Så svak. Kroppen kjennes ut som den er fylt med stein. Jeg er ute av stand til å bevege meg. Tårer som presser på men som ikke kommer ut. Jeg vet ikke om det er fordi jeg ikke klarer å få de ut eller om det er fordi jeg ikke lar dem. Hjertet mitt har et stort hull i seg; den kroniske sorgen lar det ikke gro igjen. Jeg venter. Venter på å leve. Venter på å dø. Venter på å bli glad. Venter på å bli trist. Venter på å bli sviktet. Selv når jeg er lykkelig er jeg ulykkelig fordi jeg venter på en ulykkelig tid jeg vet vil komme. Jeg er drømmende og håpefull samtidig som jeg er realistisk. Hver gang jeg prøver å glemme den, banker den på og forstyrrer mitt lystige sinn; forteller meg at alt er midlertidig. Den knuser håpet og drømmene.

Det kalles bagasje. Jeg vet det. For hver eneste tung ting man opplever tar man med seg en suvenir som man legger i en sekk. Etter hvert som årene går blir det mange suvenirer i sekken som bare blir tyngre og tyngre. Du vil ikke gå videre, det er tungt og du vet det blir tyngre for hver motbakke du møter. Jeg vil ikke alltid gå opp den bakken. Den er bratt, skummel og jeg har gjort det før; vet hvor hardt det er. Jeg har ikke plass til mer i den allerede tunge sekken; jeg kommer til å falle. Hvis jeg gjør det kan jeg ikke reise meg igjen. Kreftene er brukt opp; Bagasjen blir for tung.

Sinnet min viser meg bilder fra livet. Fra fortiden. Bilder av deg og meg, latter, varme, ømme kyss og gnistrende øyne som sa for alltid.  Vi var. Så var vi ikke. Jeg ser en eventyrbok, kjenner en hånd som stryker meg over ryggen og en stemme som hvisker sov godt, jeg er glad i deg. Du forlot meg. 
Jeg ser så mye. Det som var og som ikke lenger er. Det eksisterer kun i bildene, minnene, tomrommet i hjertet. Mennesker som stjal biter i stede for å fylle det igjen; Ga meg bagasjen. En tung bagasje jeg må drasse på hver eneste dag, fylt med sorg, ensomhet, svik og redselen for å tørre å stole på at jeg ikke trenger å samle flere suvenirer.

 

 



  • Andreas
    19.06.2016 kl.16:58
    Har du skrevet teksten? I så fall var den veldig sterk og rørende å lese<3 Stå på<3
    19.06.2016 kl.19:44
    Andreas: Ja, den har jeg skrevet. :-) Tusen takk for det. :-)



    Kommenter her
    Design og koding: Ina Anjuta