10 år (kirahelene)
Hjem Add Om meg Kontakt

0

10 år

Jeg vet ikke hvorfor jeg deler dette men jeg føler bare for å gjøre det. Jeg vet ikke om dette kan hjelpe noen, men det hjelper meg. Jeg trenger å huske fortiden, spesielt når jeg begynner å sammenligne meg selv med andre; noe jeg gjør alt for ofte.. Noen ganger ser jeg bare hvor langt andre jevnaldrende har kommet i livet og hvor kort jeg selv har kommet. Dette er en påminnelse på hvor langt jeg selv er kommet.. sånn egentlig..

7.desember 2006 startet et helt nytt kapittel i livet mitt; kanskje det aller største. Jeg merker det på hele kroppen hvert eneste år når denne datoen nærmer seg og kanskje spesielt nå i år. For dette er faktisk akkurat ti år siden i dag.

Jeg var seksten år gammel. Jeg hadde hatt det vanskelig hjemme og med meg selv over flere år og det siste året hadde vært uutholdelig spesielt etter jeg valgte å gå ut av Jehovas vitner. Familien min og jeg hadde hatt møter med barnevernstjenesten i tillegg til bupp over en liten periode for å prøve å komme frem til løsninger om hvordan jeg kunne få det bedre hjemme. Løsningen fantes liksom bare ikke..

Den 6.desember rømte jeg hjemmefra etter krangling hjemme. Dette var ikke første gang jeg hadde stukket av, men jeg sa alltid i fra hvor jeg dro. Utenom denne gangen. Jeg sendte melding til mamma og fortalte at jeg hadde det bra og at jeg kom i barnevernsmøte dagen etter. Jeg dro ikke så langt, bare til ei venninne og sov over der.

Dagen etter, den 7.desember hadde familien og jeg atter en gang møte med bv. Mamma og stefaren min fortalte at de syntes det hadde blitt for vanskelig å ha meg hjemme og lurte på om ikke barnevernet kunne hjelpe til med å skaffe meg er midlertidig bosted. Jeg trodde nesten ikke jeg hørte riktig. Ville de ikke ha meg hjemme lenger?
<<Kristin>> i barnevernstjenesten så bort på meg og spurte om hva jeg syntes om denne ideen. Jeg tittet ned i gulvet og mumlet at det kanskje kunne vært en god idé. <<Kristin>> ba oss vente på møterommet mens hun gikk for å sjekke opp. Vi ventet i nesten to timer og det var allerede blitt langt utover ettermiddagen. Da hun kom tilbake sa hun at hun hadde prøvd å finne en et sted i Østfold uten hell, men at hun hadde fått plass til meg på Mjøsvoll akuttinstitusjon i Gjøvik og at de var klare for å ta meg i mot allerede samme dag. Tankene spant i hodet mitt. Skulle jeg virkelig flytte til Oppland... I DAG? Hva med vennene mine? Hva med skolen? 
<<Kristin>> fortsatte: "det jeg vil du skal gjøre nå er å dra hjem og pakke med deg det du trenger av klær og sånn og så kommer kollegaen min og jeg for å hente deg om to timer for så å kjøre deg til Gjøvik." Jeg husker ikke veien bort til bilen men jeg vet det var veldig mange følelser på en og samme tid. Jeg var lettet, trist og redd på en gang.

Det første jeg gjorde da jeg kom hjem var å ringe venninnen min og fortelle om møte og at jeg skulle flytte. "Møt meg på halvveien NÅ!" Sa hun og la på. Jeg løp ut døren og nedover veien til jeg til slutt traff Camilla. Hun var mer stresset og lei seg enn meg men jeg tror ikke jeg helt skjønte hva som foregikk; det hadde ikke helt gått opp for meg. Hun gråt og sa at jeg ikke fikk lov til å flytte. Jeg merket klumpen i halsen da jeg holdt rundt henne men jeg ville ikke gråte; ikke enda. Vi skilte lag etter kort tid. Jeg hadde tross alt ikke lang tid på meg før barnevernstjenesten kom for å hente meg og ville gjerne passe på å få med meg alt.

Jeg var kjapp til å pakke. Jeg la kofferten min ned på stuegulvet og satte meg ned ved siden av den. Katten min Nusse la seg oppe på kofferten. Hun pleide alltid å gjøre det når noen skulle reise for å hindre oss i å dra. Jeg kommer virkelig til å savne Nusse, tenkte jeg og kjente klumpen i halsen igjen. Men, jeg var ikke klar for å gråte nå heller. 
Stelillebroren min på tretten satte seg ned på gulvet for å kose med Nusse. Jeg veit ikke helt hva han tenkte om alt sammen eller om han egentlig forstod hva som skjedde. Det vet jeg fremdeles ikke; vi kjenner ikke hverandre lenger.
"Du kan få ta rommet mitt <<Daniel>> ." Sa jeg. Han svarte takk uten å se på meg og fortsatte å kose med Nusse. Mamma som satt i stolen like bak oss hørte hva jeg sa og sa at jeg måtte passe på så jeg ikke skulle angre på å gi i fra meg rommet mitt siden jeg skulle flytte tilbake ". Jeg begynte å kose med Nusse jeg også og mumlet "jeg kommer aldri til å flytte tilbake". Hun svarte ikke.

Det var blitt helt mørkt ute da barnevernet ringte på døren. Jeg la kofferten min i bilen og sa hadet til mamma og <<Daniel>>. Stefaren min kom ikke for å si hadet men det er ikke noe jeg hadde regnet med heller. Han var nok bare lettet over å få meg ut av huset sitt. Det var noe han alltid var svært tydelig på. Hans hus hvor jeg var gjest.

Jeg var stille i bilen. <<Kristin>> og <<Tove>> satt og skravlet med hverandre. Jeg kjente tårene presse på og en tåre som trillet nedover kinnet mitt. Men, jeg holdt igjen så godt jeg kunne; jeg var fremdeles ikke klar for å gråte. Jeg var irritert på <<Tove>> og <<Kristin>> for at de lo og hadde det hyggelig. Jeg hadde det ikke hyggelig i det hele tatt og hodet mitt forstod ikke helt hva som var i ferd med å skje.
Jeg satt på med to vilt fremmede mennesker i fem timer til et helt fremmed sted hvor jeg skulle bo med enda fler fremmede mennesker.. Jeg ville bare komme frem, være alene og sove.. Vi kom omsider frem. Institusjonen så ikke så skummel ut som jeg hadde sett for meg. Det var et ganske stort vanlig rødt hus egentlig. Det var masse snø og selv om det var mørkt ute kunne jeg se det fine landskapet med fjell og utsikten over Mjøsa. Det var pent men fremmed. 

Jeg ble tatt i mot og vist rundt. Ei jente som bodde der møtte meg allerede i gangen. Hun hadde bursdag denne dagen og jeg gratulerte henne. Hun virket ikke noe skummel i det hele tatt. Jeg hadde vært litt nervøs på forhånd for at jeg skulle komme til et sted hvor det var masse gale ungdommer, men der tok jeg veldig feil. Heldigvis. Det var bare to ungdommer som bodde der da jeg flyttet inn. Bursdagsjenta <<Annie>> på sytten og <<Tommy>> på tretten, begge var veldig hyggelige. Jeg fikk mitt eget rom med eget bad og utsikt over Mjøsa. På dørhåndtakene til rommene hang det julestrømper. De ble fylt med godteri og en koselig hilsen hver dag av en av de ansatte.
På dagtid fikk vi to timer hvor vi kunne være ute å finne på ting som bl.a. å dra på kjøpesenteret eller kino. Jeg holdt meg for det meste inne; jeg trengte all den avslappingen jeg kunne få. I to måneder bodde jeg på Mjøsvoll og det føltes som en evighet.

Nå sitter jeg her en evighet senere og skjønner ikke helt hvor den tiden ble av.
Det er ti år siden jeg flyttet hjemmefra og aldri flyttet tilbake..

 

#barnevernsbarn

 

 

 

 

 

 






  • Kommenter her
    Design og koding: Ina Anjuta