kirahelene

Man pleier jo å si det sånn at om du tenker mye negativt så burde man skrive det ned på et papir for så å brenne det. Jeg har aldri skjønt helt poenget med det. Jeg vil jo at folk skal vite hva jeg tenker; selv om det kanskje ikke er så lurt at folk veit hva som foregår i hodet mitt bestandig. Du som jobber på nærbutikken for eksempel; jeg vil at akkurat du skal vite at jeg synes du suger svett rompe på kundebehandling. Makan til grinebiter a gett. I mitt år som butikkmedarbeider i matbutikk har jeg i hvert fall lært meg å si hei. Mulig det er derfor jeg fikk en bukett roser av en kunde når jeg sluttet.
Dessverre så har dem så insane gode fiskekaker på denne lille butikken borti her at jeg ikke klarer å boikotte dem. Det er ikke fordi det er lenger vei til Rema'n heller, men Reitan mat og jeg er ikke så gode venner lenger heller. Masse fiender ute å går her kjenner jeg. Det er nå slik det skal være. Hvis du klarer å please alle så har du gjort noe feil tenker jeg.

Så, hva er det jeg tenker på for noe som jeg vil at folk skal vite?! Ganske mye egentlig. Jeg er i en sånn lappe-meg-selv-sammen-periode (for 5670121 gang..) og da er første skritt i healingprosessen å starte å skrive igjen. For øyeblikket er det ikke bare kaos i hodet men også rundt meg. I skrivende stund lever jeg i esker og dagene går til renovering av den nye leiligheten. Og, jeg er jo en sånn person som må ha det ryddig rundt meg til enhver tid nettopp fordi hodet er et kronisk kaos; der er det dead end å prøve å ommøblere i hvert fall og da hjelper det å rydde alt annet rundt. Kjæresten er heldigvis inneforstått med det. Han er i hvert fall her enda og sier at han heller ikke skal noe sted, så det er jo bare å fortsette å være litt tullerusk i stede for å prøve å leke noe annet.
Det er noe jeg tenker at jeg er lei av nemlig; leke noe annet. Det gidder jeg liksom ikke.
Jeg har innfunnet meg med at jeg alltid kommer til å være litt outsider på ting og tang og hva er egentlig problemet? Sånn seriøst Kira. Hva er problemet?? Det er det jeg driver å spør meg selv om nå, fordi plutselig så forsvant den selvsikre følelsen inne i meg og det var da jeg jeg forstod at jeg må gjøre noe; ta tilbake kontrollen liksom. Koste hva det koste vil. Men, det er ikke så lett bestandig. Folk er ikke så flinke til å mind their own buisness og for meg holder det med å svare på mine egne kritiske spørsmål uten å måtte deale med alle andres også.
Når du treffer folk nå for tiden setter de i gang med avhøret.. "Hva jobber du med da? Butikk altså; studerer du ved siden av da? Ikke det nei. Har du noen utdanning eller? Nei? Hva er fremtidsplanen din da?" Heldigvis så treffer jeg flest nye mennesker i alkoholpåvirket tilstand og jeg skal si det går fort å sluke en flaske prosecco ja. Hvordan klarte jeg å være avholds før egentlig..?!

Jeg sier ikke at det er noe feil med å ta utdanning og slikt; tvert i mot. Det hadde vært krise om ingen hadde tatt det.. Men, jeg synes ikke det skal si noe om hvordan du er som person. Jeg jobbet som frivillig i dyrebeskyttelsen i nesten fire år. Det var aldri noen som syntes det var så bra nødvendigvis. Jobbe gratis? Hvorfor gidder du det? Hva får du igjen for det liksom? Det var da jeg skjønte at det ikke betydde så mye hva du gjorde for å hjelpe til i samfunnet. Utdanning er visst det eneste som betyr noe nå uavhengig om du får bruk for den eller ikke. Ordet mastergrad får meg til å kaste opp litt i munnen, rett og slett fordi folk bruker det som en accesories these days. For meg blir dette utdanningskåte samfunnet demotiverende for å studere; jeg har ikke lyst til å utdanne meg for å bli godtatt rett og slett fordi jeg er bra nok uten det også. Jeg vil utdanne meg fordi jeg vil det og fordi jeg vil hjelpe. Jeg ville ikke valgt yrke ut i fra hva jeg hadde tjent best på, men hva jeg hadde trivdes med. Jeg tenker at så lenge man bidrar med det man kan og jobber mot å bli den beste versjonen av seg selv som man kan bli så synes jeg det er bra nok. Det burde være bra nok. Men, vi får se om tjue år. Kanskje 90% av alle de som er seksten år nå er uføre da på grunn av alt perfekt-presset vi har nå. Kanskje vi får år fremover med masse-selvmord. Jeg hadde forstått det.
Uansett så er verden er et eneste stort puslespill og man trenger alle brikkene, som for øvrig er like store; alle brikkene må på plass for å danne helheten. B-A-L-A-N-S-E. Jeg må seriøst få rotet meg til å blekke ned det ordet på huden snart.

Jeg skjønner tankegangen litt da tror jeg, til dem som setter i gang med disse avhørene. Jeg har selv vært bort i folk som har sagt de vil være uføre uten å ha noen form for (p)sykdom og jeg har virkelig tenkt mitt og tenkt at dette er ikke mennesker jeg vil ha i kretsen min nettopp fordi jeg ikke vil bli assosiert med slikt tullball. Jeg dømmer jeg også, det er ikke noe jeg gidder å legge skjul på. Menneskelig er jeg også. For eksempel når det kommer til folk som aldri har møtt en større motgang i livet enn B på eksamen. Bu-huu. Sånne som har hatt det stabilt, puter sydd oppunder armene og fått alt servert på et sølvfat. "Hva vet vel h*n om livet og hard jobbing? *Snøft*."
Hva vet vel egentlig jeg? Jeg må ikke bygge opp huset mitt igjen etter det ble bombet. Ja, jeg vet at jeg akkurat siterte Dear Mr.President av Pink nå. Flott sang by the way.
Så joda, jeg dømmer som bare den jeg. Jeg har tatt livets harde skole jeg, mulig det holder. Lært en hel del har jeg gjort og det er vel strengt tatt det som kreves i disse dager?! Mulig man skulle kunne tatt mastergrad i det også.

Bildet er fra august i fjor hvor jeg fikk Tabuprisen. Jeg har i hvert fall vunnet en heder og ærespris for å være litt utenfor boksen (les: samfunnet). Denne gleder jeg meg til å pakke ut fra esken; den minner meg på viktige ting ved meg selv.

Gratulerer med kvinnedagen ladies.. selv om det strengt tatt nå har blitt kveld.
Denne dagen har aldri betydd noe særlig for meg tidligere, det skal jeg helt ærlig innrømme. Tenkt at det bare har vært en dag for feminister som lar håret gro all over the place eller noe slikt og at dette ikke gjelder meg. Men, det gjør det så absolutt og denne kampen er super viktig! Og, man kan være feminist selv om man barberer både legger og dåse. ;-)
Jeg har selv kjent på undertrykkelsen i min oppvekst. Jeg er jo tross alt vokst opp i Jehovas vitner som faktisk undertrykker kvinner den dag i dag. Og dette er i vårt perfekte lille Norge. På deres sammenkomster er det kun menn som får lov til å holde taler fra talerstolen, det er kun menn som kan være ledere i menigheten, det er kun menn som kan holde bønn med mindre det kun er kvinner til stede, da kan kvinnen få lov til å holde bønn. Slik litteraturen deres forteller så skal kvinnen egentlig være slave for sin mann.

Her er et utdrag ordrett fra boken "du kan få leve evig på en paradisisk jord" utgitt av Vakttårnselskapet og er offisiell JV-litteratur:

"I et ekteskap eller i en familie er det behov for en ledelse. Mannen ble skapt med et større mål av de nødvendige egenskaper og med den styrke som kreves av den som skal ta ledelsen. Bibelen sier derfor: "Mannen er kvinnens hode, slik Kristus er kirkens (menighetens, EN] hode." (Efeserne 5:23.) Dette er en praktisk ordning, for uten ledelse blir det forvirring og problemer. Å prøve å få en familie til å fungere uten lederskap ville være som å prøve å kjøre bil uten ratt. Eller hvis hustruen konkurrerer med mannen, vil familien kunne sammenlignes med en bil som har to førere som sitter ved hvert sitt ratt og styrer hvert sitt forhjul. Mange kvinner liker ikke den tanke at mannen skal være familiens overhode. En vesentlig grunn til dette er at mange ektemenn ikke har tatt ledelsen på en måte som har vært i samsvar med Guds veiledning........ Bibelen sier: "Kristus er enhver manns hode, mannen er kvinnens hode og Kristi hode er Gud" (1. Korinter 11:3). "

"De gifte kvinner skal underordne seg mennene sine" (Efeserne 5:22), og
"Det er mye en hustru kan gjøre for å ivareta sin oppgave i familiekretsen. Hun kan for eksempel tilberede næringsrike måltider, holde hjemmet rent og ordentlig og være med på å undervise barna. Bibelen oppfordrer gifte kvinner til å "elske mann og barn, leve sømmelig og rent, være gode husmødre og underordne seg sine menn, slik at Guds ord ikke blir spottet" (Titus 2:4, 5)"

Fucked up, I know.
Andre ting jeg også synes er helt på trynet, og da er jeg fremdeles i Norge.. Det er PUPPER. Ingenting gjør meg så provosert som å se videoer hvor man har testet ut det å sette to kvinner ved siden av hverandre ute i offentligheten hvor den ene går med dyp utringning og den andre sitter å ammer barnet sitt. Menn går forbi og flørter med damen med utringning, sier at hun er sexy og så videre. Til den ammende kvinner sier de "æsj" og "kan du ikke gjøre det der hjemme innenfor dine egne vegger?" Altså, hva...faen..? La kvinner få lov til å mate barnet sitt når det er sulten. For det er det puppene er til, MAT!
Og kvinnedagen er ikke noe poeng? Bullshitt. Det er fremdeles veldig aktuelt, selv bare i Norge. Dessuten er jeg med på #freethenipple - selv om jeg personlig liker å ha på meg bikinitopp på stranden så er dette en prinsippsak. Alle har brystvorter så hvorfor skal kvinner måtte dekke dem til?

I og med at det er KVINNEDAGEN så tar jeg også opp noe jeg tenker en del på og som også provoserer meg enormt, nemlig kvinner og sex. Da mener jeg ikke prostitusjon for det synes jeg er en vanskelig debatt for å være ærlig. Men, det er noe som ofte blir tatt opp på jentekvelder (i hvert fall mine, he he) og det handler om orgasme, eller mangelen på det. Pornokulturen har nok MYE av skylden her, det er ikke til å legge skjul på. Jeg vet med sikkerhet at det er MANGE jenter der ute som gjør alt for å være mest mulig sexy i senga, gjør stillinger som de egentlig ikke synes er så deilig kun for å gi mannen det han vil ha, mange av de typiske pornostillingene. Man kan helt fint gjøre ting for å tilfredstille partneren som også kan være en tilfredstillelse for en selv. De fleste liker jo å tilfredstille den andre også, og det er jo slik at man må gi og ta. Men, så er det det med å TA da. Fordi mange jenter blir liggende der uten å ha oppnådd en orgasme mens mannen legger seg på siden og sovner gang på gang. Mange der ute sier aldri i fra og ender opp med å bli ulykkelige og på en måte føle seg undertrykte fordi mannen ikke tilbyr seg å tilfredstille dem; følelsen av at deres nytelse ikke er like viktig. Men, her kan man også være skyldig i sin egen undertrykkelse! Dette er nesten litt som at jenter kaller andre jenter for horer og da gjør vi det greit for menn å kalle oss det også, ikke sant? Det samme gjelder her! Du gjør det på en måte greit at han kan fortsette å få all nytelsen selv for du sier jo på en måte at det er greit, ikke sant? Så hvis du ikke vil at menn skal undertrykke kvinner, så må du som kvinne heller ikke undertrykke deg selv.
Pssst! Unnskyldninger som "jeg har allerede kommet så jeg kan ikke fortsette" er ikke innafor. Man kommer langt med hender og munn. ;-)

Vi lever i 2017.. Tenk at noen der ute synes mensen er mer ekkelt enn voldtekt, at noen steder får du ikke lov til å bestemme over egen kropp så om du blir gravid så får du ikke lov til å ta abort (det er faktisk ikke lov i Jehovas vitner heller bare for å ha sagt det), at du som kvinne får en lavere lønn enn en mann til tross for at dere klarer jobben like bra, at noen tror man skal behandle sex med kvinner som man ser på porno og at i noen land så har ikke en kvinne noe som helst verdi en gang. Nei, kvinnedagen er fortsatt så forbanna viktig...

#Kvinnedagen2017 #Feminist

Jeg vet ikke hvorfor jeg deler dette men jeg føler bare for å gjøre det. Jeg vet ikke om dette kan hjelpe noen, men det hjelper meg. Jeg trenger å huske fortiden, spesielt når jeg begynner å sammenligne meg selv med andre; noe jeg gjør alt for ofte.. Noen ganger ser jeg bare hvor langt andre jevnaldrende har kommet i livet og hvor kort jeg selv har kommet. Dette er en påminnelse på hvor langt jeg selv er kommet.. sånn egentlig..

7.desember 2006 startet et helt nytt kapittel i livet mitt; kanskje det aller største. Jeg merker det på hele kroppen hvert eneste år når denne datoen nærmer seg og kanskje spesielt nå i år. For dette er faktisk akkurat ti år siden i dag.

Jeg var seksten år gammel. Jeg hadde hatt det vanskelig hjemme og med meg selv over flere år og det siste året hadde vært uutholdelig spesielt etter jeg valgte å gå ut av Jehovas vitner. Familien min og jeg hadde hatt møter med barnevernstjenesten i tillegg til bupp over en liten periode for å prøve å komme frem til løsninger om hvordan jeg kunne få det bedre hjemme. Løsningen fantes liksom bare ikke..

Den 6.desember rømte jeg hjemmefra etter krangling hjemme. Dette var ikke første gang jeg hadde stukket av, men jeg sa alltid i fra hvor jeg dro. Utenom denne gangen. Jeg sendte melding til mamma og fortalte at jeg hadde det bra og at jeg kom i barnevernsmøte dagen etter. Jeg dro ikke så langt, bare til ei venninne og sov over der.

Dagen etter, den 7.desember hadde familien og jeg atter en gang møte med bv. Mamma og stefaren min fortalte at de syntes det hadde blitt for vanskelig å ha meg hjemme og lurte på om ikke barnevernet kunne hjelpe til med å skaffe meg er midlertidig bosted. Jeg trodde nesten ikke jeg hørte riktig. Ville de ikke ha meg hjemme lenger?
<<Kristin>> i barnevernstjenesten så bort på meg og spurte om hva jeg syntes om denne ideen. Jeg tittet ned i gulvet og mumlet at det kanskje kunne vært en god idé. <<Kristin>> ba oss vente på møterommet mens hun gikk for å sjekke opp. Vi ventet i nesten to timer og det var allerede blitt langt utover ettermiddagen. Da hun kom tilbake sa hun at hun hadde prøvd å finne en et sted i Østfold uten hell, men at hun hadde fått plass til meg på Mjøsvoll akuttinstitusjon i Gjøvik og at de var klare for å ta meg i mot allerede samme dag. Tankene spant i hodet mitt. Skulle jeg virkelig flytte til Oppland... I DAG? Hva med vennene mine? Hva med skolen? 
<<Kristin>> fortsatte: "det jeg vil du skal gjøre nå er å dra hjem og pakke med deg det du trenger av klær og sånn og så kommer kollegaen min og jeg for å hente deg om to timer for så å kjøre deg til Gjøvik." Jeg husker ikke veien bort til bilen men jeg vet det var veldig mange følelser på en og samme tid. Jeg var lettet, trist og redd på en gang.

Det første jeg gjorde da jeg kom hjem var å ringe venninnen min og fortelle om møte og at jeg skulle flytte. "Møt meg på halvveien NÅ!" Sa hun og la på. Jeg løp ut døren og nedover veien til jeg til slutt traff Camilla. Hun var mer stresset og lei seg enn meg men jeg tror ikke jeg helt skjønte hva som foregikk; det hadde ikke helt gått opp for meg. Hun gråt og sa at jeg ikke fikk lov til å flytte. Jeg merket klumpen i halsen da jeg holdt rundt henne men jeg ville ikke gråte; ikke enda. Vi skilte lag etter kort tid. Jeg hadde tross alt ikke lang tid på meg før barnevernstjenesten kom for å hente meg og ville gjerne passe på å få med meg alt.

Jeg var kjapp til å pakke. Jeg la kofferten min ned på stuegulvet og satte meg ned ved siden av den. Katten min Nusse la seg oppe på kofferten. Hun pleide alltid å gjøre det når noen skulle reise for å hindre oss i å dra. Jeg kommer virkelig til å savne Nusse, tenkte jeg og kjente klumpen i halsen igjen. Men, jeg var ikke klar for å gråte nå heller. 
Stelillebroren min på tretten satte seg ned på gulvet for å kose med Nusse. Jeg veit ikke helt hva han tenkte om alt sammen eller om han egentlig forstod hva som skjedde. Det vet jeg fremdeles ikke; vi kjenner ikke hverandre lenger.
"Du kan få ta rommet mitt <<Daniel>> ." Sa jeg. Han svarte takk uten å se på meg og fortsatte å kose med Nusse. Mamma som satt i stolen like bak oss hørte hva jeg sa og sa at jeg måtte passe på så jeg ikke skulle angre på å gi i fra meg rommet mitt siden jeg skulle flytte tilbake ". Jeg begynte å kose med Nusse jeg også og mumlet "jeg kommer aldri til å flytte tilbake". Hun svarte ikke.

Det var blitt helt mørkt ute da barnevernet ringte på døren. Jeg la kofferten min i bilen og sa hadet til mamma og <<Daniel>>. Stefaren min kom ikke for å si hadet men det er ikke noe jeg hadde regnet med heller. Han var nok bare lettet over å få meg ut av huset sitt. Det var noe han alltid var svært tydelig på. Hans hus hvor jeg var gjest.

Jeg var stille i bilen. <<Kristin>> og <<Tove>> satt og skravlet med hverandre. Jeg kjente tårene presse på og en tåre som trillet nedover kinnet mitt. Men, jeg holdt igjen så godt jeg kunne; jeg var fremdeles ikke klar for å gråte. Jeg var irritert på <<Tove>> og <<Kristin>> for at de lo og hadde det hyggelig. Jeg hadde det ikke hyggelig i det hele tatt og hodet mitt forstod ikke helt hva som var i ferd med å skje.
Jeg satt på med to vilt fremmede mennesker i fem timer til et helt fremmed sted hvor jeg skulle bo med enda fler fremmede mennesker.. Jeg ville bare komme frem, være alene og sove.. Vi kom omsider frem. Institusjonen så ikke så skummel ut som jeg hadde sett for meg. Det var et ganske stort vanlig rødt hus egentlig. Det var masse snø og selv om det var mørkt ute kunne jeg se det fine landskapet med fjell og utsikten over Mjøsa. Det var pent men fremmed. 

Jeg ble tatt i mot og vist rundt. Ei jente som bodde der møtte meg allerede i gangen. Hun hadde bursdag denne dagen og jeg gratulerte henne. Hun virket ikke noe skummel i det hele tatt. Jeg hadde vært litt nervøs på forhånd for at jeg skulle komme til et sted hvor det var masse gale ungdommer, men der tok jeg veldig feil. Heldigvis. Det var bare to ungdommer som bodde der da jeg flyttet inn. Bursdagsjenta <<Annie>> på sytten og <<Tommy>> på tretten, begge var veldig hyggelige. Jeg fikk mitt eget rom med eget bad og utsikt over Mjøsa. På dørhåndtakene til rommene hang det julestrømper. De ble fylt med godteri og en koselig hilsen hver dag av en av de ansatte.
På dagtid fikk vi to timer hvor vi kunne være ute å finne på ting som bl.a. å dra på kjøpesenteret eller kino. Jeg holdt meg for det meste inne; jeg trengte all den avslappingen jeg kunne få. I to måneder bodde jeg på Mjøsvoll og det føltes som en evighet.

Nå sitter jeg her en evighet senere og skjønner ikke helt hvor den tiden ble av.
Det er ti år siden jeg flyttet hjemmefra og aldri flyttet tilbake..

#barnevernsbarn

Juli 2016

Jeg kjenner på en så bunnløs sorg som skraper meg opp på innsiden til tross for at jeg ikke har noe å sørge over. Den konstante gruer-meg-følelsen gir ikke slipp og får hjertet til å banke unormalt fort selv om jeg ikke har noe å grue meg til. Er dette følelsene til meg selv i et parallelt univers som jeg også kjenner på, eller er det den bortgjemte sjette sansen som forteller meg at noe dårlig kommer til å skje?

Depresjon og angst er to energityver som får en til å føle seg verdiløs, sårbar og svak. Du kan ikke gjøre noe utenom å vente til det forsvinner. Det er en følelse man ikke vet hvordan man skal takle fordi du aner ikke hvor den kommer i fra. Det hadde nesten vært bedre om det skjedde noe forferdelig slik at man kunne hylt og grått, sparket i fra seg og fått ut sorgen. En ekte sorg som kroppen forstår og vet hvordan den skal håndteres.

Den negative tankegangen er destruktiv. Den spiser en opp og allikevel fortsetter man å mate den. Først med en finger, så med en hånd til den tar armen og deretter resten av kroppen. Du lever inne i denne negative jeg-er-ikke-bra-nok-boblen og aner ikke hvordan du skal komme deg ut. Du starter å bli selvdestruktiv og skyver vekk menneskene rundt deg. Et tomt skall er det eneste som er igjen av deg. Innmaten som bestod av humor, selvironi og glede har blitt erstattet av en enorm skyldfølelse, lav selvtillit og tomhet. Det spiller ingen rolle om hvor mange mennesker du har rundt deg, du er fremdeles like ensom. Til tider kanskje enda mer.

Angsten er en god venn med depresjonen og sammen danner de en ond sirkel. Skyldfølelsen angsten gir er kanskje verst. Jeg har tak over hodet, rent vann i springen, bor i et fredelig land og mennesker rundt meg som er glad i meg. Jeg har ikke lov til å ha det vondt, men jeg har det allikevel. Krig og sult er for fjernt. Jeg vet at jeg ikke kan sammenligne det med mitt eget liv, men klarer allikevel ikke å få det ut av hodet; klarer ikke tillate meg å sørge over ingenting. Kan ikke tillate meg å være redd for ingenting. Jeg har ikke angst for at hjemmet mitt skal bli bombet eller at venninnene mine skal bli tatt til sexslaver; Jeg har angst fordi jeg er redd for de helt vanlige menneskene ute i gaten. Jeg har angst for å gå de få meterene ned til butikken, så mye noen ganger at det lik så godt kunne vært et minefelt der. Hvorfor? Det vet jeg ikke. Det er "bare" angst. Følelsen av at hjertet forsøker dunke seg ut av brystet og pusten som ikke vil samarbeide; Kroppen forteller meg hvordan det føles å leve og dø på en gang.

Kjære deg.

Jeg vil fortelle deg noe.

Du er femten år.

Du står på kanten av stupet, vaier frem og tilbake og lar vinden bestemme retningen du faller.
Du har det tøft og føler deg helt alene i den store verden. Jeg vet at du ikke har noen å lene deg på og at det er uutholdelig. Jeg vet at du føler deg lite verdt, at alt du gjør føles feil og at selvtilliten din er ikke-eksisterende og jeg vet at det er vondt. Du er flink til å rive deg selv ned; fortelle deg selv at du aldri blir bra nok. Du trenger bekreftelse men du får ingen.

Du famler rundt i blinde, roper etter hjelp men ingen verken hører eller ser deg. Du må hjelpe deg; du er den eneste som kan. Jeg vet at det ikke er noe du vil høre akkurat nå. Men du, det er bare fordi du selv tror at du ikke kan, at du venter på at noen andre skal redde deg når sannheten er at du kommer til å redde deg selv, bare vent å se; gi det tid. Du trenger bare å starte på nytt, finne deg selv uten depresjon, lykkepiller, religion og familie. Du trenger å glemme den du har blitt og dra ut å finne den du var ment til å være, du kommer til å gjøre det. Stol på meg.

Du bruker humor til å komme deg i gjennom dagene til tross for at du har panikkanfall, dyp depresjon og angst. Jeg beundrer deg for det; aldri slutt med det! Humor er så forbanna viktig og kan hjelpe deg med å holde deg gående lenger enn hva du egentlig klarer. Jeg er stolt av deg, jeg ser hvor hardt du kjemper. Jeg forstår ikke alltid hvordan du kommer deg i gjennom ting og du er mye sterkere enn det du selv tror. Du har håp og når du mister det har du fremdeles håpet om å finne håp. Du har aldri vært en som gir opp så lett og du kommer til å klarer deg i gjennom dette også. Hold ut.

Jeg skal ikke lyve og fortelle deg at livet ditt er perfekt om ti år for det kommer det ikke til å være. Livet er en berg og dalbane og dårlige ting skjer; det er det ingen som kommer unna. Du kommer alltid til å slite med selvbilde og følelsen av å komme til kort, men vit også at det blir bedre. Mye bedre. Du vil få deg en kjæreste, gode venner, du kommer til å finne deg selv og ikke minst tørre å være deg selv. Ikke undervurder disse tingene, de er nøkkelen til lykke.
Du kommer alltid til å ha arrene, både fysisk og psykisk men de kommer ikke til å være åpne sår for alltid. La det ikke minne deg på alt det vonde men heller minnes hvor langt du har kommet. En dag vil du kunne bruke dette til noe positivt så hold ut, vær sterk, du kommer til å få det bra. Ikke la vinden bestemme retningen du faller.

Så, kjære deg.

Jeg vil fortelle deg noe.

Du er tjueseks år nå,
og jeg har det bra.

Så svak. Kroppen kjennes ut som den er fylt med stein. Jeg er ute av stand til å bevege meg. Tårer som presser på men som ikke kommer ut. Jeg vet ikke om det er fordi jeg ikke klarer å få de ut eller om det er fordi jeg ikke lar dem. Hjertet mitt har et stort hull i seg; den kroniske sorgen lar det ikke gro igjen. Jeg venter. Venter på å leve. Venter på å dø. Venter på å bli glad. Venter på å bli trist. Venter på å bli sviktet. Selv når jeg er lykkelig er jeg ulykkelig fordi jeg venter på en ulykkelig tid jeg vet vil komme. Jeg er drømmende og håpefull samtidig som jeg er realistisk. Hver gang jeg prøver å glemme den, banker den på og forstyrrer mitt lystige sinn; forteller meg at alt er midlertidig. Den knuser håpet og drømmene.

Det kalles bagasje. Jeg vet det. For hver eneste tung ting man opplever tar man med seg en suvenir som man legger i en sekk. Etter hvert som årene går blir det mange suvenirer i sekken som bare blir tyngre og tyngre. Du vil ikke gå videre, det er tungt og du vet det blir tyngre for hver motbakke du møter. Jeg vil ikke alltid gå opp den bakken. Den er bratt, skummel og jeg har gjort det før; vet hvor hardt det er. Jeg har ikke plass til mer i den allerede tunge sekken; jeg kommer til å falle. Hvis jeg gjør det kan jeg ikke reise meg igjen. Kreftene er brukt opp; Bagasjen blir for tung.

Sinnet min viser meg bilder fra livet. Fra fortiden. Bilder av deg og meg, latter, varme, ømme kyss og gnistrende øyne som sa for alltid.  Vi var. Så var vi ikke. Jeg ser en eventyrbok, kjenner en hånd som stryker meg over ryggen og en stemme som hvisker sov godt, jeg er glad i deg. Du forlot meg. 
Jeg ser så mye. Det som var og som ikke lenger er. Det eksisterer kun i bildene, minnene, tomrommet i hjertet. Mennesker som stjal biter i stede for å fylle det igjen; Ga meg bagasjen. En tung bagasje jeg må drasse på hver eneste dag, fylt med sorg, ensomhet, svik og redselen for å tørre å stole på at jeg ikke trenger å samle flere suvenirer.

En dag skjer det. Du slår av autopiloten litt og merker den ubehagelige klaustrofobien overta kroppen din.
Du blir fysisk kvalm, får lyst til å rive av deg håret og legge deg i fosterstilling. Når var sist jeg lærte noe nytt? Når var sist jeg hadde det ordentlig gøy? Når var det sist jeg var skikkelig lei meg?
Det å være trist er ikke noe man vil hige etter, men hva er vel livet uten både topper og bunner?
Vi trenger begge for å føle oss levende.

I mellom toppene og bunnene finnes komfortsonen. Der er det trygghet og forutsigbarhet, noe som er svært så behagelig.
Du trenger ikke bekymre deg over så mye fordi du vet alt som kommer. Du eksisterer i en boble.. i en slags limbo-tilværelse hvor du glemmer å i det hele tatt å tenke. Livet er flatt, uten spontanitet og høydepunktet i uka er litt ekstra god mat på bordet.
Du innser at livet ditt har stoppet opp; du eksisterer i stede for å leve og tankene om et annet liv blir stadig mer dominant. 
Du starter å granske livet ditt med lupe og leter febrilsk etter grunner til å forbli i komfortsonen og tryggheten. Kanskje jeg bare er kravstor når det kommer til lykke? Det kan jo hende det går over?! Beklager, men det gjør det ikke; Ikke før man gjør drastiske endringer i livet sitt eller som i mitt tilfelle, snu det helt på hodet.

Det finnes ingen skånsom oppskrift på det å starte et nytt liv; det er noe som må gjøres hardt og brutalt. Dessverre.
Andre mennesker kommer til å lure på hva du holder på med, om du bare har bestemt deg for å bli blod-egoist eller om det rett og slett har klikket for deg. Kanskje tenker du det selv også midt opp i det hele, men sannheten er at man er menneskelig. Det er vi alle. Livet er altfor kort til å bare å holde seg i live. En må kjenne at en lever, på godt og på vondt. Ta sjanser, være litt egoistisk og gjøre det som er riktig for DEG og ta ansvar for eget liv. Finn deg selv og finn en balanse.