Man pleier jo å si det sånn at om du tenker mye negativt så burde man skrive det ned på et papir for så å brenne det. Jeg har aldri skjønt helt poenget med det. Jeg vil jo at folk skal vite hva jeg tenker; selv om det kanskje ikke er så lurt at folk veit hva som foregår i hodet mitt bestandig. Du som jobber på nærbutikken for eksempel; jeg vil at akkurat du skal vite at jeg synes du suger svett rompe på kundebehandling. Makan til grinebiter a gett. I mitt år som butikkmedarbeider i matbutikk har jeg i hvert fall lært meg å si hei. Mulig det er derfor jeg fikk en bukett roser av en kunde når jeg sluttet.
Dessverre så har dem så insane gode fiskekaker på denne lille butikken borti her at jeg ikke klarer å boikotte dem. Det er ikke fordi det er lenger vei til Rema'n heller, men Reitan mat og jeg er ikke så gode venner lenger heller. Masse fiender ute å går her kjenner jeg. Det er nå slik det skal være. Hvis du klarer å please alle så har du gjort noe feil tenker jeg.
Så, hva er det jeg tenker på for noe som jeg vil at folk skal vite?! Ganske mye egentlig. Jeg er i en sånn lappe-meg-selv-sammen-periode (for 5670121 gang..) og da er første skritt i healingprosessen å starte å skrive igjen. For øyeblikket er det ikke bare kaos i hodet men også rundt meg. I skrivende stund lever jeg i esker og dagene går til renovering av den nye leiligheten. Og, jeg er jo en sånn person som må ha det ryddig rundt meg til enhver tid nettopp fordi hodet er et kronisk kaos; der er det dead end å prøve å ommøblere i hvert fall og da hjelper det å rydde alt annet rundt. Kjæresten er heldigvis inneforstått med det. Han er i hvert fall her enda og sier at han heller ikke skal noe sted, så det er jo bare å fortsette å være litt tullerusk i stede for å prøve å leke noe annet.
Det er noe jeg tenker at jeg er lei av nemlig; leke noe annet. Det gidder jeg liksom ikke.
Jeg har innfunnet meg med at jeg alltid kommer til å være litt outsider på ting og tang og hva er egentlig problemet? Sånn seriøst Kira. Hva er problemet?? Det er det jeg driver å spør meg selv om nå, fordi plutselig så forsvant den selvsikre følelsen inne i meg og det var da jeg jeg forstod at jeg må gjøre noe; ta tilbake kontrollen liksom. Koste hva det koste vil. Men, det er ikke så lett bestandig. Folk er ikke så flinke til å mind their own buisness og for meg holder det med å svare på mine egne kritiske spørsmål uten å måtte deale med alle andres også.
Når du treffer folk nå for tiden setter de i gang med avhøret.. "Hva jobber du med da? Butikk altså; studerer du ved siden av da? Ikke det nei. Har du noen utdanning eller? Nei? Hva er fremtidsplanen din da?" Heldigvis så treffer jeg flest nye mennesker i alkoholpåvirket tilstand og jeg skal si det går fort å sluke en flaske prosecco ja. Hvordan klarte jeg å være avholds før egentlig..?!
Jeg sier ikke at det er noe feil med å ta utdanning og slikt; tvert i mot. Det hadde vært krise om ingen hadde tatt det.. Men, jeg synes ikke det skal si noe om hvordan du er som person. Jeg jobbet som frivillig i dyrebeskyttelsen i nesten fire år. Det var aldri noen som syntes det var så bra nødvendigvis. Jobbe gratis? Hvorfor gidder du det? Hva får du igjen for det liksom? Det var da jeg skjønte at det ikke betydde så mye hva du gjorde for å hjelpe til i samfunnet. Utdanning er visst det eneste som betyr noe nå uavhengig om du får bruk for den eller ikke. Ordet mastergrad får meg til å kaste opp litt i munnen, rett og slett fordi folk bruker det som en accesories these days. For meg blir dette utdanningskåte samfunnet demotiverende for å studere; jeg har ikke lyst til å utdanne meg for å bli godtatt rett og slett fordi jeg er bra nok uten det også. Jeg vil utdanne meg fordi jeg vil det og fordi jeg vil hjelpe. Jeg ville ikke valgt yrke ut i fra hva jeg hadde tjent best på, men hva jeg hadde trivdes med. Jeg tenker at så lenge man bidrar med det man kan og jobber mot å bli den beste versjonen av seg selv som man kan bli så synes jeg det er bra nok. Det burde være bra nok. Men, vi får se om tjue år. Kanskje 90% av alle de som er seksten år nå er uføre da på grunn av alt perfekt-presset vi har nå. Kanskje vi får år fremover med masse-selvmord. Jeg hadde forstått det.
Uansett så er verden er et eneste stort puslespill og man trenger alle brikkene, som for øvrig er like store; alle brikkene må på plass for å danne helheten. B-A-L-A-N-S-E. Jeg må seriøst få rotet meg til å blekke ned det ordet på huden snart.
Jeg skjønner tankegangen litt da tror jeg, til dem som setter i gang med disse avhørene. Jeg har selv vært bort i folk som har sagt de vil være uføre uten å ha noen form for (p)sykdom og jeg har virkelig tenkt mitt og tenkt at dette er ikke mennesker jeg vil ha i kretsen min nettopp fordi jeg ikke vil bli assosiert med slikt tullball. Jeg dømmer jeg også, det er ikke noe jeg gidder å legge skjul på. Menneskelig er jeg også. For eksempel når det kommer til folk som aldri har møtt en større motgang i livet enn B på eksamen. Bu-huu. Sånne som har hatt det stabilt, puter sydd oppunder armene og fått alt servert på et sølvfat. "Hva vet vel h*n om livet og hard jobbing? *Snøft*."
Hva vet vel egentlig jeg? Jeg må ikke bygge opp huset mitt igjen etter det ble bombet. Ja, jeg vet at jeg akkurat siterte Dear Mr.President av Pink nå. Flott sang by the way.
Så joda, jeg dømmer som bare den jeg. Jeg har tatt livets harde skole jeg, mulig det holder. Lært en hel del har jeg gjort og det er vel strengt tatt det som kreves i disse dager?! Mulig man skulle kunne tatt mastergrad i det også.