kirahelene

Så svak. Kroppen kjennes ut som den er fylt med stein. Jeg er ute av stand til å bevege meg. Tårer som presser på men som ikke kommer ut. Jeg vet ikke om det er fordi jeg ikke klarer å få de ut eller om det er fordi jeg ikke lar dem. Hjertet mitt har et stort hull i seg; den kroniske sorgen lar det ikke gro igjen. Jeg venter. Venter på å leve. Venter på å dø. Venter på å bli glad. Venter på å bli trist. Venter på å bli sviktet. Selv når jeg er lykkelig er jeg ulykkelig fordi jeg venter på en ulykkelig tid jeg vet vil komme. Jeg er drømmende og håpefull samtidig som jeg er realistisk. Hver gang jeg prøver å glemme den, banker den på og forstyrrer mitt lystige sinn; forteller meg at alt er midlertidig. Den knuser håpet og drømmene.

Det kalles bagasje. Jeg vet det. For hver eneste tung ting man opplever tar man med seg en suvenir som man legger i en sekk. Etter hvert som årene går blir det mange suvenirer i sekken som bare blir tyngre og tyngre. Du vil ikke gå videre, det er tungt og du vet det blir tyngre for hver motbakke du møter. Jeg vil ikke alltid gå opp den bakken. Den er bratt, skummel og jeg har gjort det før; vet hvor hardt det er. Jeg har ikke plass til mer i den allerede tunge sekken; jeg kommer til å falle. Hvis jeg gjør det kan jeg ikke reise meg igjen. Kreftene er brukt opp; Bagasjen blir for tung.

Sinnet min viser meg bilder fra livet. Fra fortiden. Bilder av deg og meg, latter, varme, ømme kyss og gnistrende øyne som sa for alltid.  Vi var. Så var vi ikke. Jeg ser en eventyrbok, kjenner en hånd som stryker meg over ryggen og en stemme som hvisker sov godt, jeg er glad i deg. Du forlot meg. 
Jeg ser så mye. Det som var og som ikke lenger er. Det eksisterer kun i bildene, minnene, tomrommet i hjertet. Mennesker som stjal biter i stede for å fylle det igjen; Ga meg bagasjen. En tung bagasje jeg må drasse på hver eneste dag, fylt med sorg, ensomhet, svik og redselen for å tørre å stole på at jeg ikke trenger å samle flere suvenirer.

En dag skjer det. Du slår av autopiloten litt og merker den ubehagelige klaustrofobien overta kroppen din.
Du blir fysisk kvalm, får lyst til å rive av deg håret og legge deg i fosterstilling. Når var sist jeg lærte noe nytt? Når var sist jeg hadde det ordentlig gøy? Når var det sist jeg var skikkelig lei meg?
Det å være trist er ikke noe man vil hige etter, men hva er vel livet uten både topper og bunner?
Vi trenger begge for å føle oss levende.

I mellom toppene og bunnene finnes komfortsonen. Der er det trygghet og forutsigbarhet, noe som er svært så behagelig.
Du trenger ikke bekymre deg over så mye fordi du vet alt som kommer. Du eksisterer i en boble.. i en slags limbo-tilværelse hvor du glemmer å i det hele tatt å tenke. Livet er flatt, uten spontanitet og høydepunktet i uka er litt ekstra god mat på bordet.
Du innser at livet ditt har stoppet opp; du eksisterer i stede for å leve og tankene om et annet liv blir stadig mer dominant. 
Du starter å granske livet ditt med lupe og leter febrilsk etter grunner til å forbli i komfortsonen og tryggheten. Kanskje jeg bare er kravstor når det kommer til lykke? Det kan jo hende det går over?! Beklager, men det gjør det ikke; Ikke før man gjør drastiske endringer i livet sitt eller som i mitt tilfelle, snu det helt på hodet.

Det finnes ingen skånsom oppskrift på det å starte et nytt liv; det er noe som må gjøres hardt og brutalt. Dessverre.
Andre mennesker kommer til å lure på hva du holder på med, om du bare har bestemt deg for å bli blod-egoist eller om det rett og slett har klikket for deg. Kanskje tenker du det selv også midt opp i det hele, men sannheten er at man er menneskelig. Det er vi alle. Livet er altfor kort til å bare å holde seg i live. En må kjenne at en lever, på godt og på vondt. Ta sjanser, være litt egoistisk og gjøre det som er riktig for DEG og ta ansvar for eget liv. Finn deg selv og finn en balanse.