kirahelene -
Hjem Add Om meg Kontakt

1

I går var jeg på Fritt Ord i Oslo og mottok årets tabupris sammen med resten av gjengen fra "Jeg Mot Meg". Jeg er utrolig stolt av å ha mottatt denne prisen fra Rådet for psykisk helse, det betyr så utrolig mye. Tusen takk!


Bakerst f.v.: Christopher Groos, Fredrik Stangnes, Thor Gjermund Eriksen (kringkastingssjef), Stefan Faldbakken (regissør), Elisabeth Stabell (produsent), Karsten Nordal Hauken, Bent Høie (helseministeren), Tove Gundersen (generalsekretær for Rådet for psykisk helse), Peder Kjøs, Eirin Larsen, Anders Lillesæter, Malin Nesvoll Vangsnes, Kira Helene Andersen og Trine Lind Vestli.

 

  • 1

    Nå er det et par uker siden den aller siste episoden av Jeg Mot Meg rullet over skjermen. Det er nesten litt trist at det er over, men samtidig er det litt greit å få lukket det kapittelet også. Jeg har fått en del spørsmål i forbindelse med serien og tenkte at jeg kunne svare på de her. Det er de samme spørsmålene som har gått igjen og det har vært mest nysgjerrighet rundt ME så jeg skal prøve å svare så godt jeg kan.

    Fikk dere betalt for å være med?
    Nei. Vi fikk dekket reiseutgifter og gratis terapi med en flink psykolog. ;-)

    Var alt i serien helt ekte, altså ikke noe skuespill?
    Alt var helt ekte og sa akkurat det vi selv hadde lyst til å si. Hvis ikke hadde jeg ikke deltatt, enkelt og greit.

    Er det slik at du har blitt kvitt ME?
    Jeg er veldig forsiktig med å si at jeg er frisk fra ME, jeg må gi det litt mer tid slik at jeg vet at det ikke bare er en god periode. Men, jeg er absolutt MYE bedre! Noen ting henger litt igjen, som det å våkne av alarmen på mobilen er det ikke alltid jeg gjør og jeg kan godt sove x antall timer hvis ingen vekker meg. Noen dager er jeg veldig sliten men, bortsett fra det klarer jeg meg ganske bra.

    Det er så utrolig vanskelig å svare på hvordan jeg har blitt bedre.. Jeg var fortsatt ganske syk i slutten av opptakene men følte meg ikke fult så dårlig. Akkurat det tror jeg er fordi jeg var så utrolig bitter på sykdommen min, jeg hatet den så intenst og fokuset ble bare på det negative. Og, man blir jo i hvert fall ikke noe bedre av å gå rundt å være bitter og negativ hele tiden. Så, jeg bestemte meg at NÅ skal jeg være positiv og den sykdommen her skal ikke få lov til å overta meg på den måten den har gjort lenger. På den måten følte jeg meg litt bedre selv om det ikke har gjort meg frisk. Etter opptakene var ferdig fortsatte jeg å jobbe med meg selv og få bort alle stressfaktorer i livet mitt. Jeg gikk ut av et forhold som ikke ga meg noe lenger, jeg kuttet kontakt med energityver og flyttet til ny by. Det var helt fantastisk å få en ny start og jeg er veldig lykkelig nå. For å holde meg friskest mulig så omgir jeg meg med positive mennesker, gjør det som gjør meg glad og kvitter meg med det negative. Men, det som hjelper den ene, hjelper ikke nødvendigvis den andre. Noen sier at endring av kosthold hjelper, noe som for meg høres rart ut og andre sier at Lightning process er nøkkelen. Det er nok veldig individuelt.

    ME er vanskelig for det er en så "stor" sykdom. Det er en sykdom man ikke vet så alt for mye om her i Norge og det diskuteres stadig om det er en psykisk eller fysisk sykdom. Jeg står fortsatt på det at det IKKE er en psykisk lidelse, MEN at det kan komme av psykiske påkjenninger over tid, for det er ingen hemmelighet at det fysiske og det psykiske henger sammen. Hos meg gjør sykdommen at jeg jeg blir sliten i hele kroppen, en følelse av vissenhet og svakhet hvor lyd og lys blir mine værste fiender. Dette kommer for eksempel gjerne etter jeg har hatt det kjempe gøy i en sosial setting, ikke etter at det har skjedd noe negativt. Når du først ligger der tappet for energi, uten mulighet til å gjøre det du vil så går det utover psyken. Man blir deprimert av å ikke kunne gjøre det du har lyst til. ME er en diagnose som settes helt til slutt og både fysiske og psykiske lidelser må utelukkes først. I tillegg må du har hatt symptomene i minimum 6 måneder. Du kan godt ha fått diagnosen ME etter en infeksjon for eksempel, så derfor tror jeg egentlig ikke at det er noen fasit på hvordan det oppstår. Det er bare veldig viktig å godta at vi er veldig forskjellige mennesker i denne sykdommen som har fått diagnosen av forskjellige årsaker.

    Livet er verdt å leve selv om ME gjør det ekstremt vanskelig å finne en mening med livet. Ofte føler man at man bare er, eksisterer i stede for å leve og jeg vet hvor mørkt det kan bli da. Det er viktig å ha håp. Men igjen, det er lettere sagt enn gjort, spesielt for de som er helt lenket til sengen sin i et mørkt rom tjuefire timer i døgnet..

    Hvordan har du hatt det etter at innspillingen var ferdig?
    Etter opptakene var avsluttet gikk jeg inn i en veldig turbulent tid som jeg ikke kommer til å skrive detaljert om her, men kort fortalt så avsluttet jeg forholdet mitt, fikk krystallsyken, var uten inntekt i mange uker og var på et tidspunkt hjemløs. Jeg kan jo si det at jeg traff rock bottom på et tidspunkt.
    Heldigvis fikk jeg mye støtte av venner og da spesielt bestevenninnen min (som nå også er min samboer) som jeg bodde hos mesteparten av tiden jeg ikke hadde noen andre steder å bo. Men, selv om livet mitt var et eneste stort kaos så hadde jeg det så utrolig bra inni meg allikevel. Selvfølgelig var det stunder hvor jeg kun følte håpløshet men jeg visste også at når ting kom på plass så ville jeg virkelig få det bra. Så, i desember fikk jeg leilighet i Fredrikstad sentrum akkurat som jeg hadde planlagt, jeg startet å si ja til alt av invitasjoner til fester og andre sosiale sammenkomster, jeg datet han jeg er sammen med nå og begynte for første gang på lenge å føle meg lykkelig. Jeg har virkelig lært mye det siste halvannet året og det er jeg veldig glad for.

    Hvorfor valgte du å bli med på terapi på tv?
    Først og fremst var det fordi jeg ville hjelpe andre og vise dem at de ikke var alene. Jeg hadde også kommet til et punkt hvor jeg følte jeg hadde prøvd alt uten hell og at dette var min siste desperate sjanse til å forbedre livskvaliteten og kanskje, bare kanskje bli frisk(ere). For min del var det å gjøre dette foran kamera veldig vanskelig. Jeg var den som ikke snakket om følelser med mine nærmeste en gang, ingen kunne vite hvor vondt jeg hadde det til tider fordi jeg hadde en fasade som gjorde at ingen kunne lese meg. Når jeg viser den personen jeg er bak masken for hele Norge, er det vanskelig å skulle trekke seg inn i skallet sitt igjen; mennesker rundt ville gjennomskuet meg og jeg blir derfor tvunget til la masken ligge noe som er veldig sunt for meg.

    Det som gjorde at jeg begynte å vise hvem jeg egentlig var, hadde litt med det Peder Kjøs sa i den ene sesjonstimen til meg og det var at "hvis du ikke kan si hvem du er eller vise hvem du er, så blir det et skall mellom deg og andre mennesker. Og, jeg tror at du hadde hatt godt av å vært litt ledigere." Og så var det det med at man leser seg selv i andre mennesker. Jeg er oppvokst med at det er viktig å ha fasade selv om min fasade endte med å bli hard og ingenting-kan-røre-meg i stede for vi-er-en-lykkelig-familie-og-alt-er-så-bra, fordi jeg alltid var redd i mitt eget hjem og derfor lærte meg at det var viktig å ikke vise redsel og svakhet. På den måten følte jeg at jeg hadde mer kontroll over meg selv. (Men, dette er en annen del av historien min som man ikke får sett i Jeg Mot Meg.) Når du har gått med en slik fasade i så mange år føles det veldig unaturlig å legge den i fra seg og begynne å vise de mer myke sidene sine. Det er nok noe jeg må jobbe med i lang tid fremover, men jeg har i hvert fall kommet veldig langt. Dessuten så har det gjort at jeg tør å lese meg selv i andre mennesker nå.

    Enda en grunn til å være med å gjøre dette på tv er at jeg vil bli hørt og jeg vil ha en stemme for de som er i samme situasjon, jeg vil ha en stemme for psykiske lidelser, jeg vil ha en stemme for ME, jeg vil ha en stemme for de som blir utstøtt av samfunnet fordi de ikke kan jobbe og jeg vil ha en stemme for de som har mistet familie og venner fordi de har valgt å gå ut av Jehovas vitner. Nå har jeg også fått en vanskelig fortid til å bety noe og da var ikke smerten og alle tårene forgjeves. <3

     

  • 9

    Jeg er takknemlig.

    Takknemlig for at jeg var en av de åtte som fikk være med å ha en stemme for psykisk helse i dokumentarserien "Jeg Mot Meg". Det var ingen enkel prosess, men jeg er så glad for at jeg fikk være med på dette for det var virkelig spennende og lærerikt. Jeg er også takknemlig over å få så mange positive tilbakemeldinger fra kjente og ukjente noe som gjør det så utrolig mye enklere å stå frem å vise de <<stygge>> sidene, det uten filter; Det som MÅ frem.

    Ok, kanskje blir man å møte motgang senere i livet fordi man har stått frem (les: Diagnosen blir ikke glemt når kameraene er slått av) men, nå er det jo slik at noen må bane vei og jeg er stolt over å kunne være med på å gjøre det. Veldig stolt faktisk. Dessuten er diskriminering en støyt jeg er villig til å ta så lenge jeg kan hjelpe noen; Man kan ikke gå igjennom livet uten å ofre noe tenker jeg.. Kanskje er det enkelt for meg å tenke slik fordi jeg har blitt utsatt for mye diskriminering de årene jeg har vært syk at det ikke rører meg så lett lenger?! Det at serien vises i de tusen hjem nå gjør meg personlig bare sterkere og er en "middle finger" til de som har snakket nedlatende til meg (og andre i samme situasjon).. bare fordi man er (p)syk. Man vil jo bare ha forståelse og aksept.
    For det er virkelig en hard nok kamp i seg selv, det å være syk om man ikke i tillegg skal måtte tåle å bli stilt spørsmålstegn ved og diskriminert. Ikke tving noen i isolasjon og depresjon.

    FOTO: nrk.no / Print screen fra sesjonstime / NRK 
     

    Jeg vet at serien vil være til hjelp for mange mennesker der ute, og det er jeg takknemlig for.
    "Jeg Mot Meg" kan sees på NRK1 mandager kl.21.30.