kirahelene -
Hjem Add Om meg Kontakt

2

S svak. Kroppen kjennes ut som den er fylt med stein. Jeg er ute av stand til bevege meg. Trer som presser p men som ikke kommer ut. Jeg vet ikke om det er fordi jeg ikke klarer f de ut eller om det er fordi jeg ikke lar dem. Hjertet mitt har et stort hull i seg; den kroniske sorgen lar det ikke gro igjen. Jeg venter. Venter p leve. Venter p d. Venter p bli glad. Venter p bli trist. Venter p bli sviktet. Selv nr jeg er lykkelig er jeg ulykkelig fordi jeg venter p en ulykkelig tid jeg vet vil komme. Jeg er drmmende og hpefull samtidig som jeg er realistisk. Hver gang jeg prver glemme den, banker den p og forstyrrer mitt lystige sinn; forteller meg at alt er midlertidig. Den knuser hpet og drmmene.

Det kalles bagasje. Jeg vet det. For hver eneste tung ting man opplever tar man med seg en suvenir som man legger i en sekk. Etter hvert som rene gr blir det mange suvenirer i sekken som bare blir tyngre og tyngre. Du vil ikke g videre, det er tungt og du vet det blir tyngre for hver motbakke du mter. Jeg vil ikke alltid g opp den bakken. Den er bratt, skummel og jeg har gjort det fr; vet hvor hardt det er. Jeg har ikke plass til mer i den allerede tunge sekken; jeg kommer til falle. Hvis jeg gjr det kan jeg ikke reise meg igjen. Kreftene er brukt opp; Bagasjen blir for tung.

Sinnet min viser meg bilder fra livet. Fra fortiden. Bilder av deg og meg, latter, varme, mme kyss og gnistrende yne som sa for alltid.  Vi var. S var vi ikke. Jeg ser en eventyrbok, kjenner en hnd som stryker meg over ryggen og en stemme som hvisker sov godt, jeg er glad i deg. Du forlot meg. 
Jeg ser s mye. Det som var og som ikke lenger er. Det eksisterer kun i bildene, minnene, tomrommet i hjertet. Mennesker som stjal biter i stede for fylle det igjen; Ga meg bagasjen. En tung bagasje jeg m drasse p hver eneste dag, fylt med sorg, ensomhet, svik og redselen for trre stole p at jeg ikke trenger samle flere suvenirer.

 

 

  • 1

    N er det et par uker siden den aller siste episoden av Jeg Mot Meg rullet over skjermen. Det er nesten litt trist at det er over, men samtidig er det litt greit f lukket det kapittelet ogs. Jeg har ftt en del sprsml i forbindelse med serien og tenkte at jeg kunne svare p de her. Det er de samme sprsmlene som har gtt igjen og det har vrt mest nysgjerrighet rundt ME s jeg skal prve svare s godt jeg kan.

    Fikk dere betalt for vre med?
    Nei. Vi fikk dekket reiseutgifter og gratis terapi med en flink psykolog. ;-)

    Var alt i serien helt ekte, alts ikke noe skuespill?
    Alt var helt ekte og sa akkurat det vi selv hadde lyst til si. Hvis ikke hadde jeg ikke deltatt, enkelt og greit.

    Er det slik at du har blitt kvitt ME?
    Jeg er veldig forsiktig med si at jeg er frisk fra ME, jeg m gi det litt mer tid slik at jeg vet at det ikke bare er en god periode. Men, jeg er absolutt MYE bedre! Noen ting henger litt igjen, som det vkne av alarmen p mobilen er det ikke alltid jeg gjr og jeg kan godt sove x antall timer hvis ingen vekker meg. Noen dager er jeg veldig sliten men, bortsett fra det klarer jeg meg ganske bra.

    Det er s utrolig vanskelig svare p hvordan jeg har blitt bedre.. Jeg var fortsatt ganske syk i slutten av opptakene men flte meg ikke fult s drlig. Akkurat det tror jeg er fordi jeg var s utrolig bitter p sykdommen min, jeg hatet den s intenst og fokuset ble bare p det negative. Og, man blir jo i hvert fall ikke noe bedre av g rundt vre bitter og negativ hele tiden. S, jeg bestemte meg at N skal jeg vre positiv og den sykdommen her skal ikke f lov til overta meg p den mten den har gjort lenger. P den mten flte jeg meg litt bedre selv om det ikke har gjort meg frisk. Etter opptakene var ferdig fortsatte jeg jobbe med meg selv og f bort alle stressfaktorer i livet mitt. Jeg gikk ut av et forhold som ikke ga meg noe lenger, jeg kuttet kontakt med energityver og flyttet til ny by. Det var helt fantastisk f en ny start og jeg er veldig lykkelig n. For holde meg friskest mulig s omgir jeg meg med positive mennesker, gjr det som gjr meg glad og kvitter meg med det negative. Men, det som hjelper den ene, hjelper ikke ndvendigvis den andre. Noen sier at endring av kosthold hjelper, noe som for meg hres rart ut og andre sier at Lightning process er nkkelen. Det er nok veldig individuelt.

    ME er vanskelig for det er en s "stor" sykdom. Det er en sykdom man ikke vet s alt for mye om her i Norge og det diskuteres stadig om det er en psykisk eller fysisk sykdom. Jeg str fortsatt p det at det IKKE er en psykisk lidelse, MEN at det kan komme av psykiske pkjenninger over tid, for det er ingen hemmelighet at det fysiske og det psykiske henger sammen. Hos meg gjr sykdommen at jeg jeg blir sliten i hele kroppen, en flelse av vissenhet og svakhet hvor lyd og lys blir mine vrste fiender. Dette kommer for eksempel gjerne etter jeg har hatt det kjempe gy i en sosial setting, ikke etter at det har skjedd noe negativt. Nr du frst ligger der tappet for energi, uten mulighet til gjre det du vil s gr det utover psyken. Man blir deprimert av ikke kunne gjre det du har lyst til. ME er en diagnose som settes helt til slutt og bde fysiske og psykiske lidelser m utelukkes frst. I tillegg m du har hatt symptomene i minimum 6 mneder. Du kan godt ha ftt diagnosen ME etter en infeksjon for eksempel, s derfor tror jeg egentlig ikke at det er noen fasit p hvordan det oppstr. Det er bare veldig viktig godta at vi er veldig forskjellige mennesker i denne sykdommen som har ftt diagnosen av forskjellige rsaker.

    Livet er verdt leve selv om ME gjr det ekstremt vanskelig finne en mening med livet. Ofte fler man at man bare er, eksisterer i stede for leve og jeg vet hvor mrkt det kan bli da. Det er viktig ha hp. Men igjen, det er lettere sagt enn gjort, spesielt for de som er helt lenket til sengen sin i et mrkt rom tjuefire timer i dgnet..

    Hvordan har du hatt det etter at innspillingen var ferdig?
    Etter opptakene var avsluttet gikk jeg inn i en veldig turbulent tid som jeg ikke kommer til skrive detaljert om her, men kort fortalt s avsluttet jeg forholdet mitt, fikk krystallsyken, var uten inntekt i mange uker og var p et tidspunkt hjemls. Jeg kan jo si det at jeg traff rock bottom p et tidspunkt.
    Heldigvis fikk jeg mye sttte av venner og da spesielt bestevenninnen min (som n ogs er min samboer) som jeg bodde hos mesteparten av tiden jeg ikke hadde noen andre steder bo. Men, selv om livet mitt var et eneste stort kaos s hadde jeg det s utrolig bra inni meg allikevel. Selvflgelig var det stunder hvor jeg kun flte hplshet men jeg visste ogs at nr ting kom p plass s ville jeg virkelig f det bra. S, i desember fikk jeg leilighet i Fredrikstad sentrum akkurat som jeg hadde planlagt, jeg startet si ja til alt av invitasjoner til fester og andre sosiale sammenkomster, jeg datet han jeg er sammen med n og begynte for frste gang p lenge fle meg lykkelig. Jeg har virkelig lrt mye det siste halvannet ret og det er jeg veldig glad for.

    Hvorfor valgte du bli med p terapi p tv?
    Frst og fremst var det fordi jeg ville hjelpe andre og vise dem at de ikke var alene. Jeg hadde ogs kommet til et punkt hvor jeg flte jeg hadde prvd alt uten hell og at dette var min siste desperate sjanse til forbedre livskvaliteten og kanskje, bare kanskje bli frisk(ere). For min del var det  gjre dette foran kamera veldig vanskelig. Jeg var den som ikke snakket om flelser med mine nrmeste en gang, ingen kunne vite hvor vondt jeg hadde det til tider fordi jeg hadde en fasade som gjorde at ingen kunne lese meg. Nr jeg viser den personen jeg er bak masken for hele Norge, er det vanskelig skulle trekke seg inn i skallet sitt igjen; mennesker rundt ville gjennomskuet meg og jeg blir derfor tvunget til la masken ligge noe som er veldig sunt for meg.

    Det som gjorde at jeg begynte vise hvem jeg egentlig var, hadde litt med det Peder Kjs sa i den ene sesjonstimen til meg og det var at "hvis du ikke kan si hvem du er eller vise hvem du er, s blir det et skall mellom deg og andre mennesker. Og, jeg tror at du hadde hatt godt av vrt litt ledigere." Og s var det det med at man leser seg selv i andre mennesker. Jeg er oppvokst med at det er viktig  ha fasade selv om min fasade endte med  bli hard og ingenting-kan-rre-meg i stede for vi-er-en-lykkelig-familie-og-alt-er-s-bra, fordi jeg alltid var redd i mitt eget hjem og derfor lrte meg at det var viktig ikke vise redsel og svakhet. P den mten flte jeg at jeg hadde mer kontroll over meg selv. (Men, dette er en annen del av historien min som man ikke fr sett i Jeg Mot Meg.) Nr du har gtt med en slik fasade i s mange r fles det veldig unaturlig legge den i fra seg og begynne vise de mer myke sidene sine. Det er nok noe jeg m jobbe med i lang tid fremover, men jeg har i hvert fall kommet veldig langt. Dessuten s har det gjort at jeg tr lese meg selv i andre mennesker n.

    Enda en grunn til vre med gjre dette p tv er at jeg vil bli hrt og jeg vil ha en stemme for de som er i samme situasjon, jeg vil ha en stemme for psykiske lidelser, jeg vil ha en stemme for ME, jeg vil ha en stemme for de som blir utsttt av samfunnet fordi de ikke kan jobbe og jeg vil ha en stemme for de som har mistet familie og venner fordi de har valgt g ut av Jehovas vitner. N har jeg ogs ftt en vanskelig fortid til bety noe og da var ikke smerten og alle trene forgjeves. <3