kirahelene -
Hjem Add Om meg Kontakt

2

Så svak. Kroppen kjennes ut som den er fylt med stein. Jeg er ute av stand til å bevege meg. Tårer som presser på men som ikke kommer ut. Jeg vet ikke om det er fordi jeg ikke klarer å få de ut eller om det er fordi jeg ikke lar dem. Hjertet mitt har et stort hull i seg; den kroniske sorgen lar det ikke gro igjen. Jeg venter. Venter på å leve. Venter på å dø. Venter på å bli glad. Venter på å bli trist. Venter på å bli sviktet. Selv når jeg er lykkelig er jeg ulykkelig fordi jeg venter på en ulykkelig tid jeg vet vil komme. Jeg er drømmende og håpefull samtidig som jeg er realistisk. Hver gang jeg prøver å glemme den, banker den på og forstyrrer mitt lystige sinn; forteller meg at alt er midlertidig. Den knuser håpet og drømmene.

Det kalles bagasje. Jeg vet det. For hver eneste tung ting man opplever tar man med seg en suvenir som man legger i en sekk. Etter hvert som årene går blir det mange suvenirer i sekken som bare blir tyngre og tyngre. Du vil ikke gå videre, det er tungt og du vet det blir tyngre for hver motbakke du møter. Jeg vil ikke alltid gå opp den bakken. Den er bratt, skummel og jeg har gjort det før; vet hvor hardt det er. Jeg har ikke plass til mer i den allerede tunge sekken; jeg kommer til å falle. Hvis jeg gjør det kan jeg ikke reise meg igjen. Kreftene er brukt opp; Bagasjen blir for tung.

Sinnet min viser meg bilder fra livet. Fra fortiden. Bilder av deg og meg, latter, varme, ømme kyss og gnistrende øyne som sa for alltid.  Vi var. Så var vi ikke. Jeg ser en eventyrbok, kjenner en hånd som stryker meg over ryggen og en stemme som hvisker sov godt, jeg er glad i deg. Du forlot meg. 
Jeg ser så mye. Det som var og som ikke lenger er. Det eksisterer kun i bildene, minnene, tomrommet i hjertet. Mennesker som stjal biter i stede for å fylle det igjen; Ga meg bagasjen. En tung bagasje jeg må drasse på hver eneste dag, fylt med sorg, ensomhet, svik og redselen for å tørre å stole på at jeg ikke trenger å samle flere suvenirer.

 

 

  • 1

    Nå er det et par uker siden den aller siste episoden av Jeg Mot Meg rullet over skjermen. Det er nesten litt trist at det er over, men samtidig er det litt greit å få lukket det kapittelet også. Jeg har fått en del spørsmål i forbindelse med serien og tenkte at jeg kunne svare på de her. Det er de samme spørsmålene som har gått igjen og det har vært mest nysgjerrighet rundt ME så jeg skal prøve å svare så godt jeg kan.

    Fikk dere betalt for å være med?
    Nei. Vi fikk dekket reiseutgifter og gratis terapi med en flink psykolog. ;-)

    Var alt i serien helt ekte, altså ikke noe skuespill?
    Alt var helt ekte og sa akkurat det vi selv hadde lyst til å si. Hvis ikke hadde jeg ikke deltatt, enkelt og greit.

    Er det slik at du har blitt kvitt ME?
    Jeg er veldig forsiktig med å si at jeg er frisk fra ME, jeg må gi det litt mer tid slik at jeg vet at det ikke bare er en god periode. Men, jeg er absolutt MYE bedre! Noen ting henger litt igjen, som det å våkne av alarmen på mobilen er det ikke alltid jeg gjør og jeg kan godt sove x antall timer hvis ingen vekker meg. Noen dager er jeg veldig sliten men, bortsett fra det klarer jeg meg ganske bra.

    Det er så utrolig vanskelig å svare på hvordan jeg har blitt bedre.. Jeg var fortsatt ganske syk i slutten av opptakene men følte meg ikke fult så dårlig. Akkurat det tror jeg er fordi jeg var så utrolig bitter på sykdommen min, jeg hatet den så intenst og fokuset ble bare på det negative. Og, man blir jo i hvert fall ikke noe bedre av å gå rundt å være bitter og negativ hele tiden. Så, jeg bestemte meg at NÅ skal jeg være positiv og den sykdommen her skal ikke få lov til å overta meg på den måten den har gjort lenger. På den måten følte jeg meg litt bedre selv om det ikke har gjort meg frisk. Etter opptakene var ferdig fortsatte jeg å jobbe med meg selv og få bort alle stressfaktorer i livet mitt. Jeg gikk ut av et forhold som ikke ga meg noe lenger, jeg kuttet kontakt med energityver og flyttet til ny by. Det var helt fantastisk å få en ny start og jeg er veldig lykkelig nå. For å holde meg friskest mulig så omgir jeg meg med positive mennesker, gjør det som gjør meg glad og kvitter meg med det negative. Men, det som hjelper den ene, hjelper ikke nødvendigvis den andre. Noen sier at endring av kosthold hjelper, noe som for meg høres rart ut og andre sier at Lightning process er nøkkelen. Det er nok veldig individuelt.

    ME er vanskelig for det er en så "stor" sykdom. Det er en sykdom man ikke vet så alt for mye om her i Norge og det diskuteres stadig om det er en psykisk eller fysisk sykdom. Jeg står fortsatt på det at det IKKE er en psykisk lidelse, MEN at det kan komme av psykiske påkjenninger over tid, for det er ingen hemmelighet at det fysiske og det psykiske henger sammen. Hos meg gjør sykdommen at jeg jeg blir sliten i hele kroppen, en følelse av vissenhet og svakhet hvor lyd og lys blir mine værste fiender. Dette kommer for eksempel gjerne etter jeg har hatt det kjempe gøy i en sosial setting, ikke etter at det har skjedd noe negativt. Når du først ligger der tappet for energi, uten mulighet til å gjøre det du vil så går det utover psyken. Man blir deprimert av å ikke kunne gjøre det du har lyst til. ME er en diagnose som settes helt til slutt og både fysiske og psykiske lidelser må utelukkes først. I tillegg må du har hatt symptomene i minimum 6 måneder. Du kan godt ha fått diagnosen ME etter en infeksjon for eksempel, så derfor tror jeg egentlig ikke at det er noen fasit på hvordan det oppstår. Det er bare veldig viktig å godta at vi er veldig forskjellige mennesker i denne sykdommen som har fått diagnosen av forskjellige årsaker.

    Livet er verdt å leve selv om ME gjør det ekstremt vanskelig å finne en mening med livet. Ofte føler man at man bare er, eksisterer i stede for å leve og jeg vet hvor mørkt det kan bli da. Det er viktig å ha håp. Men igjen, det er lettere sagt enn gjort, spesielt for de som er helt lenket til sengen sin i et mørkt rom tjuefire timer i døgnet..

    Hvordan har du hatt det etter at innspillingen var ferdig?
    Etter opptakene var avsluttet gikk jeg inn i en veldig turbulent tid som jeg ikke kommer til å skrive detaljert om her, men kort fortalt så avsluttet jeg forholdet mitt, fikk krystallsyken, var uten inntekt i mange uker og var på et tidspunkt hjemløs. Jeg kan jo si det at jeg traff rock bottom på et tidspunkt.
    Heldigvis fikk jeg mye støtte av venner og da spesielt bestevenninnen min (som nå også er min samboer) som jeg bodde hos mesteparten av tiden jeg ikke hadde noen andre steder å bo. Men, selv om livet mitt var et eneste stort kaos så hadde jeg det så utrolig bra inni meg allikevel. Selvfølgelig var det stunder hvor jeg kun følte håpløshet men jeg visste også at når ting kom på plass så ville jeg virkelig få det bra. Så, i desember fikk jeg leilighet i Fredrikstad sentrum akkurat som jeg hadde planlagt, jeg startet å si ja til alt av invitasjoner til fester og andre sosiale sammenkomster, jeg datet han jeg er sammen med nå og begynte for første gang på lenge å føle meg lykkelig. Jeg har virkelig lært mye det siste halvannet året og det er jeg veldig glad for.

    Hvorfor valgte du å bli med på terapi på tv?
    Først og fremst var det fordi jeg ville hjelpe andre og vise dem at de ikke var alene. Jeg hadde også kommet til et punkt hvor jeg følte jeg hadde prøvd alt uten hell og at dette var min siste desperate sjanse til å forbedre livskvaliteten og kanskje, bare kanskje bli frisk(ere). For min del var det å gjøre dette foran kamera veldig vanskelig. Jeg var den som ikke snakket om følelser med mine nærmeste en gang, ingen kunne vite hvor vondt jeg hadde det til tider fordi jeg hadde en fasade som gjorde at ingen kunne lese meg. Når jeg viser den personen jeg er bak masken for hele Norge, er det vanskelig å skulle trekke seg inn i skallet sitt igjen; mennesker rundt ville gjennomskuet meg og jeg blir derfor tvunget til la masken ligge noe som er veldig sunt for meg.

    Det som gjorde at jeg begynte å vise hvem jeg egentlig var, hadde litt med det Peder Kjøs sa i den ene sesjonstimen til meg og det var at "hvis du ikke kan si hvem du er eller vise hvem du er, så blir det et skall mellom deg og andre mennesker. Og, jeg tror at du hadde hatt godt av å vært litt ledigere." Og så var det det med at man leser seg selv i andre mennesker. Jeg er oppvokst med at det er viktig å ha fasade selv om min fasade endte med å bli hard og ingenting-kan-røre-meg i stede for vi-er-en-lykkelig-familie-og-alt-er-så-bra, fordi jeg alltid var redd i mitt eget hjem og derfor lærte meg at det var viktig å ikke vise redsel og svakhet. På den måten følte jeg at jeg hadde mer kontroll over meg selv. (Men, dette er en annen del av historien min som man ikke får sett i Jeg Mot Meg.) Når du har gått med en slik fasade i så mange år føles det veldig unaturlig å legge den i fra seg og begynne å vise de mer myke sidene sine. Det er nok noe jeg må jobbe med i lang tid fremover, men jeg har i hvert fall kommet veldig langt. Dessuten så har det gjort at jeg tør å lese meg selv i andre mennesker nå.

    Enda en grunn til å være med å gjøre dette på tv er at jeg vil bli hørt og jeg vil ha en stemme for de som er i samme situasjon, jeg vil ha en stemme for psykiske lidelser, jeg vil ha en stemme for ME, jeg vil ha en stemme for de som blir utstøtt av samfunnet fordi de ikke kan jobbe og jeg vil ha en stemme for de som har mistet familie og venner fordi de har valgt å gå ut av Jehovas vitner. Nå har jeg også fått en vanskelig fortid til å bety noe og da var ikke smerten og alle tårene forgjeves. <3