kirahelene -
Hjem Add Om meg Kontakt

0

Juli 2016

Jeg kjenner p en s bunnls sorg som skraper meg opp p innsiden til tross for at jeg ikke har noe srge over. Den konstante gruer-meg-flelsen gir ikke slipp og fr hjertet til banke unormalt fort selv om jeg ikke har noe  grue meg til. Er dette flelsene til meg selv i et parallelt univers som jeg ogs kjenner p, eller er det den bortgjemte sjette sansen som forteller meg at noe drlig kommer til skje?

Depresjon og angst er to energityver som fr en til fle seg verdils, srbar og svak. Du kan ikke gjre noe utenom vente til det forsvinner. Det er en flelse man ikke vet hvordan man skal takle fordi du aner ikke hvor den kommer i fra. Det hadde nesten vrt bedre om det skjedde noe forferdelig slik at man kunne hylt og grtt, sparket i fra seg og ftt ut sorgen. En ekte sorg som kroppen forstr og vet hvordan den skal hndteres.

Den negative tankegangen er destruktiv. Den spiser en opp og allikevel fortsetter man mate den. Frst med en finger, s med en hnd til den tar armen og deretter resten av kroppen. Du lever inne i denne negative jeg-er-ikke-bra-nok-boblen og aner ikke hvordan du skal komme deg ut. Du starter bli selvdestruktiv og skyver vekk menneskene rundt deg. Et tomt skall er det eneste som er igjen av deg. Innmaten som bestod av humor, selvironi og glede har blitt erstattet av en enorm skyldflelse, lav selvtillit og tomhet. Det spiller ingen rolle om hvor mange mennesker du har rundt deg, du er fremdeles like ensom. Til tider kanskje enda mer.

Angsten er en god venn med depresjonen og sammen danner de en ond sirkel. Skyldflelsen angsten gir er kanskje verst. Jeg har tak over hodet, rent vann i springen, bor i et fredelig land og mennesker rundt meg som er glad i meg. Jeg har ikke lov til ha det vondt, men jeg har det allikevel. Krig og sult er for fjernt. Jeg vet at jeg ikke kan sammenligne det med mitt eget liv, men klarer allikevel ikke f det ut av hodet; klarer ikke tillate meg srge over ingenting. Kan ikke tillate meg vre redd for ingenting. Jeg har ikke angst for at hjemmet mitt skal bli bombet eller at venninnene mine skal bli tatt til sexslaver; Jeg har angst fordi jeg er redd for de helt vanlige menneskene ute i gaten. Jeg har angst for g de f meterene ned til butikken, s mye noen ganger at det lik s godt kunne vrt et minefelt der. Hvorfor? Det vet jeg ikke. Det er "bare" angst. Flelsen av at hjertet forsker dunke seg ut av brystet og pusten som ikke vil samarbeide; Kroppen forteller meg hvordan det fles leve og d p en gang.