kirahelene -
Hjem Add Om meg Kontakt

0

Juli 2016

Jeg kjenner på en så bunnløs sorg som skraper meg opp på innsiden til tross for at jeg ikke har noe å sørge over. Den konstante gruer-meg-følelsen gir ikke slipp og får hjertet til å banke unormalt fort selv om jeg ikke har noe å grue meg til. Er dette følelsene til meg selv i et parallelt univers som jeg også kjenner på, eller er det den bortgjemte sjette sansen som forteller meg at noe dårlig kommer til å skje?

Depresjon og angst er to energityver som får en til å føle seg verdiløs, sårbar og svak. Du kan ikke gjøre noe utenom å vente til det forsvinner. Det er en følelse man ikke vet hvordan man skal takle fordi du aner ikke hvor den kommer i fra. Det hadde nesten vært bedre om det skjedde noe forferdelig slik at man kunne hylt og grått, sparket i fra seg og fått ut sorgen. En ekte sorg som kroppen forstår og vet hvordan den skal håndteres.

Den negative tankegangen er destruktiv. Den spiser en opp og allikevel fortsetter man å mate den. Først med en finger, så med en hånd til den tar armen og deretter resten av kroppen. Du lever inne i denne negative jeg-er-ikke-bra-nok-boblen og aner ikke hvordan du skal komme deg ut. Du starter å bli selvdestruktiv og skyver vekk menneskene rundt deg. Et tomt skall er det eneste som er igjen av deg. Innmaten som bestod av humor, selvironi og glede har blitt erstattet av en enorm skyldfølelse, lav selvtillit og tomhet. Det spiller ingen rolle om hvor mange mennesker du har rundt deg, du er fremdeles like ensom. Til tider kanskje enda mer.

Angsten er en god venn med depresjonen og sammen danner de en ond sirkel. Skyldfølelsen angsten gir er kanskje verst. Jeg har tak over hodet, rent vann i springen, bor i et fredelig land og mennesker rundt meg som er glad i meg. Jeg har ikke lov til å ha det vondt, men jeg har det allikevel. Krig og sult er for fjernt. Jeg vet at jeg ikke kan sammenligne det med mitt eget liv, men klarer allikevel ikke å få det ut av hodet; klarer ikke tillate meg å sørge over ingenting. Kan ikke tillate meg å være redd for ingenting. Jeg har ikke angst for at hjemmet mitt skal bli bombet eller at venninnene mine skal bli tatt til sexslaver; Jeg har angst fordi jeg er redd for de helt vanlige menneskene ute i gaten. Jeg har angst for å gå de få meterene ned til butikken, så mye noen ganger at det lik så godt kunne vært et minefelt der. Hvorfor? Det vet jeg ikke. Det er "bare" angst. Følelsen av at hjertet forsøker dunke seg ut av brystet og pusten som ikke vil samarbeide; Kroppen forteller meg hvordan det føles å leve og dø på en gang.